Flageolett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Flageoletter utstilt ved Dominique Enon.

En flageolett (uttales [flaʃålett]) er et treblåseinstrument som er nært beslektet med blokkfløyten. De første flageolettene ble laget i det 16. århundret , og de ble produsert helt fram til det 20. århundret, da de ble avløst av blikkfløyten. De som spiller flageoletter kalles flageolettister.

Flageoletter har hatt store variasjoner i utseende og form under de siste 400 årene. De første flageolettene var kalt «franske flageoletter», og hadde fire hull på oversiden og to på undersiden. De mest kjente som spilte dette instrumentet, var Frédéric Chalon og Samuel Pepys, og Henry Purcell og Georg Friedrich Händel, hvor de to sistnevnte skrev stykker for flageoletten.

Små versjoner av instrumentet ble også laget, og ble kalt «fugleflageoletter». Disse ble brukt for å lære fugler å kvitre melodier.

Sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet startet engelske instumentmakere å lage flageoletter med seks fingerhul på oversiden. Disse flageolettene ble kalt «engelske flageoletter», og kunne i tillegg være lagd i metall, slik som blikkfløyten. Noen var også lagd med et byttbart munnstykke slik at instrumentet også kunne bli spilt på en annen måte enn «blokkfløytemåten».

Rundt 1810 patenterte den engelske instrumentmakeren William Bainbridge en dobbel flageolett.[1] Den bestod av to engelske flageoletter som var slått sammen slik at musikeren kunne harmonisere melodien han spilte. Han lagde også en trippel flageolett der han hadde lagt på en tredje, et bordunrør som hadde fingerhull lik en okarina.

Flageoletten ble omsider fullstendig erstattet av blikkfløyte, og er sjeldent spilt i dag. Likevel er det et veldig enkelt instrument å spille, og tonen er myk og dempet. Den har et register på omtrent to oktaver.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bilde av bl.a. en dobbel flageolett

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]