Erik Magnusson av Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Magnussons segl

Erik Magnusson (født 1339, død 1359) var konge av Sverige og herre over Skåne i 13441359.

Erik var sønn av kong Magnus Eriksson og sønnesønn til hertug Erik Magnusson av Södermanland. Han ble valgt til konge i 1344, kun fem år gammel, men ble samkonge først i 1356 etter et opprør mot Magnus Eriksson. Erik var rivaliserende konge til sin far Magnus Eriksson fra 1356 og til sin død i 1359.

I 1343 ble Erik og hans bror Håkon valgt til tronarvinger av henholdsvis kongeriket Sverige og kongeriket Norge. Håkon fikk den norske tronen i 1355 og det førte til at unionen mellom de landene ble oppløst. At Erik ikke fikk noen posisjon i det svenske rådet kan ha vært årsaken til at han valgte å lede et opprør mot sin far i 1355. I 1357 hadde opprøret tvunget Magnus til å dele Sverige med sin sønn Erik, som fikk styre det meste av sydlige Sverige og Finland. Sverige ble forent igjen i 1359 da far og sønn ble forsonet, og de styrte Sverige sammen i noen måneder inntil Erik døde av pest. Da han var døende anklaget han sin mor Blanka av Namur for å ha forgiftet ham. Kort tid etter døde også hans hustru Beatrix. Også hun døde av pesten.

Erik var gift med Beatrix av Bayern, datter av den tyskromerske keiseren Ludvig IV av Bayern.

Han titulerte seg som «Wij Eriker medh Gudz nådhom Swia och Götha konunger, och herra öfuir Skånes landh».


Forgjenger:
 Magnus Eriksson 
Konge av Sverige
(13561359)
(Medregent med Magnus Eriksson)
Etterfølger:
 Håkon Magnusson av Sverige