Erik Johan Stagnelius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik Johan Stagnelius

Erik Johan Stagnelius (født 14. oktober 1793 i GärdslösaÖland, død 3. april 1823 i Stockholm) var en svensk romantisk dikter.

Liv[rediger | rediger kilde]

Stagnelius stammet fra presteslekter både på fars- og morssiden. Faren, Magnus Stagnelius, var professor i gresk, en tid sogneprest i Gärdslösa på Öland, siden biskop i Kalmar stift. I 1811 begynte han å studere ved Lunds universitet, men i 1812 flyttet han til Uppsala og avla eksamen der i 1814. Han ble ansatt i kanselliet i Stockholm, og levde her inntil sin død i 1823.

Diktning[rediger | rediger kilde]

Bare en mindre del av Stagnelius’ diktning ble utgitt i hans levetid: heksameterdiktet «Wladimir den store» (1817), tre hefter Liljor i Saron (1821) og sørgespillet Bacchanterna eller Fanatismen (1822), alle tre anonymt. Den første samlede utgaven av hans dikt ble foretatt av Lorenzo Hammarsköld 1824–26.