En omvendelse

«En omvendelse» er et skillingstrykk. Alf Prøysen presenterte den i 1956 i sin visespalte i «Magasinet for Alle». Melodien skal være en stevtone.

Teksten

1.Ola Hansen på Øversletten drakk seg av og til litt på letten,
det var ei ofte at det gikk på, for dertil hadde han ikke råd.

2.Hans kone Ane var av de vakte, spritosa hun aldri smakte,
men kaffe drakk hun til alle mål og aldri brukte hun nål og tråd.

3.Til alle møter hun flittig rente til Madagaskar sin skjerv hun sendte,
men Olas bukser var uten knær og utav strømpene stakk hans tær.

4.Når Ola av og til skiftet skjorte var både knapphull og knapper borte,
i alle kroker lå rask og lort, for det var ingen som bar det bort.

5.I fjøsen grisen og kua brølte og ungeflokken den sloss og sølte,
mens Ane var på oppbyggelse og søkte trøst og betryggelse.

6.Han Ola strevet så godt han kunne og det han gjorde var noen lunde
han lappet bukser og kokte mat og tok en dram og var like glad.

7.Men når han Ola ble litt på letten han drakk så lenge der fantes skvetten,
og når da flaska til slutt var tom da var han lykkelig, glad og from.

8.Men Ane likte ei drikkeriet hun gren og skjente på svineriet,
hun kalte Ola en lasaron, en svirebroder, en slett person.

9.Hun kalte ham en elendig pusling, en syndens slave, en dårlig usling,
en skurk, en kjeltring, et kreatur som burde settes bak lås i bur.

10.Han Ola, stakkar, var lutter øre, han måtte pent på sin kone høre,
han fromt erkjente sin syndeskyld og kjærligheten til den slemme fyll.

11.Men Ane blikket mot himmelen sendte hun ønsket Ola seg snart omvendte,
og bønnhørt ble hun i samme stund da hun fikk høre det av Olas munn.

12.Hun skulle nettopp gå til et møte for der å finne litt sjeleføde,
mens alle ungene skrek i kor da mannet Ola seg opp og svor.

13.Med knyttet neve han slo i bordet og dermed grep han med en gang ordet
for nå han hadde fått blod på tann og ville vise at han var mann.

14.Så sa han høyt til sin sure kone i kommanderende hissig tone:
Du aldri mere på møte går før av mannen din lov du får.

15.Og dersom du uten lov du renner da har jeg her et par gode hender
med dem jeg banker deg gul og grønn du skal ei slippe for noen bønn.

16.Nå tar du av deg den fine stakken på øyeblikket foruten snakken,
og steller kua og grisen pent, når det er gjort skal du gjøre rent.

17.Så skal min bukse du pent få lappe men hvis du slurver jeg skal deg klappe,
alt hva her finnes av rask og lort det skal du også få skaffe bort.

18.Men svint deg, ellers det kunne hende at min tålmodighet fikk en ende
og hvis du åpner din stygge munn da skal jeg banke deg som en hund.

19.Til disse møter hver natt du renner for å bli omvendt i begge ender,
hvis du ei slutter du skal få se at jeg skal gi deg en omvendelse.

20.De aller verste av alle fanter er disse satans legpredikanter,
som prater bare om dovenskap om svovl og helvet og annet rak.

21.Og dermed slo han på nytt i bordet han følte at han var mann for ordet,
men Ane sto som en stabbestein hun så i Ola et fenomen.

22.Hun åpnet munnen og vill svare men Ola sa: Du kan prøve bare
hvis blott du sier en stavelse du kan bestille begravelse.

23.Nå hadde Ola ei mere å sie men Ane måtte i trosko stige
og henge på seg en gammel stakk med ingen forskjell på fram og bak.

24.I fjøset kua og grisen glante for ingen av dem i farten ante
at det var Ane som for dem sto og derfor redde de sin røst opplot.

25.Thi ingen av dem sin matmor kjente det kunne hun ei forresten vente
for ingen av dem var ennu vakt de hadde aldri et gudsord smakt.

26.Til møter Ane ei mer fikk reke hun måtte nøtes med å få preke
der borte i fjøset for ku og gris og give ungene tukt og ris.

27.Nå sent og tidlig hun syr og stopper og bærer søppel og vasker kopper,
nå Olas bukser har nye knær og strømpene skjuler nå hans tær.

28.På Madagaskar har ingen merket at Ane ei er nå med på verket,
men både Ola og ku og gris og unger lever på folkevis.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973