Lasaron

Lasaroner i Napoli, malt av Silvestro Bossi, 1824

Masaniello, malt av Onofrio Palumbo

Tyver blir straffet, Napoli på Masaniellos tid

Makaroni lages og spises på gaten i Napoli. Foto: Carlo Brogi (1850–1925)

Lasaron brukes om fattige, forkomne mennesker som ikke klarer å holde på jobb, bolig og familie, og ofte oppholder seg lett synlig i parker og på plasser. I Norge er lasaron knyttet til bestemte steder gjennom uformelle, men utbredte navn. Lasaronparken finnes ved Jakob kirke i Oslo og ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Tidligere lå det også en liten park med dette navnet i Hønefoss, mellom Hønefossen og Hønefoss stasjon. Denne parken er imidlertid slettet.

Ordet har to opprinnelsesforklaringer: den ene at det kommer fra den bibelske personen Lasarus og ble brukt om fattige og spedalske personer, og den andre at det oppsto under opprøret mot det spanske styret som de fattige i Napoli gjennomførte i 1646–1647. I begge forklaringer oppgis at ordet opprinnelig ble brukt om den fattige befolkningen i Napoli, og at det norske lasaron er avledet av de italienske ordene lazzari og lazzaroni. Unge, velstående nordeuropeere på dannelsesreise i Italia på 1700-tallet var fascinert av beretningene om lykkelige, makaronispisende lazzaroni med en leder som hadde tett forhold til kongen, som gjorde gruppen til en maktfaktor i samfunnet, samtidig som den var nederst på samfunnsstigen.

Lasarus-forklaringen

Flere kilder oppgir at ordet lasaron stammer fra den bibelske personen Lasarus, en fattig mann som ble vekket opp fra de døde av Jesus. En lasarus er brukt generelt om en fattig, forkommen person. Det er ikke beskrevet hvordan eller når avledningen har skjedd og betegnelsen lasaron har oppstått. På 1400-tallet ble betegnelsen på et sykehus i Venezia, nazzaretto, endret til lazzaretto og lazzeretto, som man knytter til Lasarus. Dette er opphavet til ordet lasarett, som finnes i mange europeiske språk.

Opprør i Napoli 1646–1647 og de første lasaronene

Den andre forklaringen på opprinnelsen til ordet lasaron kommer fra opprøret i Napoli i 1646–1647. I 1646 gjennomførte visekonge, den fjerde hertugen av Arcos, en skatt på fersk og tørket frukt og grønnsaker, som 25 år tidligere hadde blitt tatt bort. Frukt og grønnsaker var basiskost for napolitanerne. Spania styrte på denne tiden de to kongerikene (Sicilia og Napoli), og Napoli var Europas største by ved Middelhavet.

Tommaso Aniello d'Amalfi, som ble kjent som opprørslederen Masaniello, var født ved Handelstorget (it. Piazza Mercato) midt i Napoli i 1620. Familien var fattig, moren var prostituert, og Tommaso ble selv uten arbeid. Han holdt seg sammen med de andre fattige mennene som oppholdt seg på torget, og fikk en sterk motvilje mot fremmedstyret, blant annet etter å ha sett et barn som hadde stjålet frukt, bli brutalt henrettet av skatte- og avgiftsoppkreverne. Folk i Palermo på Sicilia gjorde først opprør mot skatten, og i mai 1647 ble et spansk skip sprengt ved havnen i Napoli. I juni ble en av bodene til avgiftsoppkreverne på handelstorget brent ned. Under den årlige festivalen til minne om Madonna Carmino 16. juli, der unge gutter i uniform gikk gjennom gatene, ble det ropt «Lenge leve den spanske kongen! Ned med vanstyret!». Folks sinne kom ut av kontroll, Masaniello oppfordret stående på en fruktvogn folk til å gå til visekongens residens Castelnuevo. Der ble soldatene avvæpnet, visekongen ble hjulpet ut bakveien til et kloster over gaten, og fra klosterbalkongen skrev han små lapper der han erklærte at skatten var opphevet, og kastet dem til folket.

Den 7. juli kommer nye spanske tropper etter at alle avgiftsoppkreverbodene var brent ned. Masaniello taler fra balkongen i Santa Maria del Carmine-kirken ved torget og ber folket gå og brenne ned bolighusene til en lang rekke representanter for myndighetene og andre som var knyttet til vanstyret. Men ingen hadde noen rett til å plyndre, formante han, og etter at husene var brent ned, skulle alle samles i kirken til bønn. Folkelige fortellinger oppgir at Masaniello nå hadde 120 000 væpnede menn som adlød ham, og at han kunne ha kastet ut spanjolene for godt. Men han var lojal mot kongen, inngikk en avtale med visekongen, fikk tittelen generalkaptein og et gullkjede rundt halsen. Noen dager senere overrekker han visekongen en kurv fersk fisk fra de fattige ved havnen som gjengave. Den 16. juli taler han i Carmine-kirken, det går over styr for ham, han kaster alle klærne, og blir så drept i et siderom til kirken. Kroppen hans, uten hode, blir slept rundt på torget til spott og spe. Noen dager senere er det enorm deltakelse i hans begravelse.

De spanske styrerne fryktet opprørerne og kalte kjernegruppen ledet av Masaniello for lazàros, spansk for tigger eller spedalsk. Spanjolene mente det som en ydmykelse, men ordet ble snart snudd til en hedersbetegnelse av mennene ved torget, og tatt inn i napolitansk som lazzari eller lazzaroni. Masaniello hadde vist seg som intelligent, snarrådig, en god leder for folket, og han kunne, hvis styresmaktene gikk for langt, ta makten og være konge – for en kort tid. Dette ble bildet av lasaronene.

Mozart, Goethe og lasaronene i Napoli på 1700–tallet

På 1700–tallet ble lazzaroni i Napoli et trekkplaster for de nordeuopeeerne som var på dannelsesreise (eng. the Grand Tour). Napoli var det vanlige endepunktet for de unge middel- og overklassemennenes reise til Italia. Lasaronene ble selve legemliggjøringen av de lykkelige syditalienerne og det fargerike folkelivet i Napoli, og de opptrer i svært mange reiseberetninger og bilder, ofte avbildet mens de spiser makaroni. På 1700-tallet ble pasta basismat i Napoli, og makaroni kunne kjøpes billig overalt på gater og torg. «Makaronispisere» (it. mangiamaccheroni) ble klengenavnet på napolitanerne, og særlig lasaronene. I tillegg til den fascinerende uklarheten rundt lasaronenes leder og dennes maktposisjon og relasjon til kongen, bet de besøkende seg merke i at lasaronene var strengt religiøse og sjelden ble sett fulle, i motsetning til filleproletariatet i London og Paris.

Wolfgang Amadeus Mozart var i en alder av fjorten år på dannelsesreise sammen med faren i Napoli i 1770, og skrev hjem til søsteren at her har lasaronene sin egen general eller høvding, som mottar tjuefem gulldukater hver måned fra kongen, bare for å holde orden på dem. Dette var en utbredt oppfatning der få hadde sikker kunnskap.

Johann Wolfgang von Goethe, en fremtredende kulturpersonlighet i Europa, tar i sin beretning fra Napoli i 1787 byens fattige i forsvar og er «fristet til å stille opp det paradoks at man i Napoli kanskje finner den forholdsvis største flid i den aller laveste klasse.» Ved nøyaktig observasjon finner han ut at dagdriverne på torget, og ikke minst barna deres, er i stadig aktivitet for å skaffe levebrød. Han skriver at:

..den såkalte lazarone ikke er det spor mindre virksom enn alle de andre klassene. ... Vi dømmer fra vårt synspunkt altfor strengt de sydlige folk som himmelen har vist seg så mild mot. ... Et fattig og åpenbart elendig menneske kan i slike strøk ikke bare tilfredsstille sine nødvendigste og nærmeste behov, men nyte livet på beste vis. Og derfor ville en såkalt napolitansk tigger lett kunne forsmå en visekongestilling i Norge eller gi avkall på denne ære hvis keiserinnen av Russland ville overdra ham guvernementet Sibir.

At lasaronene er arbeidssky, en maktfaktor og styrer seg selv er nordeuropeiske myter, mente Goethe og manet til å unngå å gjøre dem mer annerledes enn de virkelig er.

Men Mozart og faren hadde hatt mange kontakter med diplomater og øvrighetspersoner under oppholdet, og bildet han ga er nå regnet som mer pålitelig enn Goethes. Lasaronenes leder, capo-lazzaro, fikk enkelt snakke med kongen for å gi ham informasjon og råd. Kongen på sin side sørget for at lasaronene hadde brød, pasta og – om sommeren – is. Da Mozart og Goethe var i Napoli var Nicola de Sapato copa-lazzaro og Ferdinand den fjerde var konge. Ferdinand, som regjerte kongedømmet Napoli fra 1759 til 1799, fikk tilnavnet lazzarone-kongen, fordi han ofte var ute i byen, brukte tid sammen med de fattige og likte makaroni og ablegøyer.

Under en sultperiode i 1763–1764 viste myndighetene sin manglende dugelighet ved at folk i Napoli fikk altfor små rasjoner. Det vanlige under matmangel i kongeriket var at mat ble kjøpt opp på landet og fordelt til rimelig pris til bybefolkningen, ikke minst for å forebygge opprør. Lasaronene tok kontroll over matlagre, bakerier, butikker og selv kirkens sosiale arbeid. Mat ble solgt til høye priser til middelklassen, og samfunnet unngikk kaos. Denne perioden bidro til lasaronenes ry hos nordeuropeerne som en eksotisk samfunnsgruppe.

Lasaron brukt i Norge

Området mellom Jakob kirke og Torggata i Oslo, i dag Ingrid Bjerkås' plass

Foto: Helge Høifødt

I Oslo ble Lazaronparken rundt 1920 brukt om parken rundt Jakob kirke, som strakte seg ned til Akerselva. Ordet lasaron er brukt i Aftenposten første gang 22. februar 1915. Og 17. desember 1929 melder avisen at «Lasaron-plagen i Oslo er verre end nogensinne». Lasaronene omtales i artikkelen som løsgjengere og arbeidssky, men det sies også at hvis folk bare slutter å «gi ved dørene» (gi til de som banker på og tigger), slik at løsgjengerne får motivasjon til å slutte å drikke, kan lasaronene vise seg å bli arbeidsomme. I 1943 har Morgenposten artikkelen «Lasaronparken jubilererer» om «den lille, idylliske parken ved Jacobskirken, som har fått det sørgelige oppnavn «Lasaronparken»». Området rundt «Kutørje» (dagens Grønlands torg) og «Vesletørje» (dagens Lilletorget) ble tidlig i århundret kalt «Lazzaronkvarterene».

Lasaronparken har vært brukt på området langs Rasmus Meyers allé ved Lille Lungegårdsvann i Bergen, og om en liten park nedenfor Hønefoss jernbanestasjon. Der er det lasaroner fortsatt, melder lokalavisen i 2011. I nyere tid er ordet lite brukt i Norge, ord som tigger og naver har tatt over.

Litteratur

• Dickie, John (2008): Delizia! The Epic History of the Italians and Their Food. New York, Free Press, ISBN 978-0-7432-7807-2
• Robb, Peter (2011): Street fight in Naples. London, Bloomsbury, ISBN 978-1-4088-1860-2.
• Hem, Erlend (2012): «Lasarus, lasarett og lasaron» i: Tidsskrift for Den norske legeforening, 6/2012, s. 132

Eksterne lenker

• (en) Lazzari – kategori av bilder, video eller lyd på Commons