Emil Hornemann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kan navnlig forveksles med komponistene Emil Horneman og Chr. Fr. Emil Horneman.
Emil Hornemann

Emil Hornemann (født 19. april 1810 i København, død 16. juni 1890) var en dansk lege, kjent for sine hygienereformer og mot alkoholmisbruk i Danmark.

Han besøkte England for å granske helseproblemene oppstått etter den industrielle revolusjon og de lokale legers helsetiltak. I København, der han virket fra 1841, begynte han å sette ut sin lærdom i livet. Det var imidlertid først etter koleraepidemien at hans forslag fant gehør. Det førte blant annet til endringer av byggeforskriftene. Han gav uttrykk for sine tanker gjennom den forening han hadde stiftet, «Lægeforeningen mod Koleraens Udbredelse». Den stod også bak oppførelsen av Lægeforeningens Boliger.

Danmarks første arbeidsmiljølov (1873) skyldtes blant annet Hornemans hans beskrivelse av barnearbeidet i industrien.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Emil Hornemann var en sønn av professor Jens Wilken Hornemann. I 1827 gikk han ut av Borgerdydskolen i København og var allerede som ung medico-kirurgisk student i selvstendig legevirksomhek under den ondartede koldfeberepidemi i Sydsjælland i 1831. I 1833 tok han den kirurgiske eksamen (han var den første som underkastet seg kirurgisk prøve ved sykesengen), fungerte deretter som skipskirurg på fregatten Galathea og tok i 1834 den medisinske eksamen. De følgende år var han medisinsk kandidat ved Frederiks Hospital, 1837-39 reservemedikus under Bang. I 1838 tok han lisensiat-, 1839 doktorgraden.

Han tiltrådte derpå en stor studiereise, på hvilken han først under et langt opphold i Paris kastet seg både over klinisk medisin og hygiene – fag som dengang ble dosert av banebrytende franske celebriteter – og derpå fortsatte de samme studier i England, hvor den nye franske skole fandt en selvstendig videre utvikling, og hvor særlig hygienen var i rask fremadskriden med avgjort praktisk sikte. Av denne dyktige bevegelse ble Horneman dypt grepet og ble senere en trofast og utrettelig forkjemper for de engelske synspunkter.

Etter sin tilbakekomst til København i 1841 fikk han ved sine ytterst vinnende og tillitsvekkende personlige egenskaber hurtig en betydelig huslrgepraksis, var også en kort tid distriktslrge i København og ble i 1843 utnevnt til lege ved statens nyopprettede livrente- og forsørgelsesanstalt samt dertil knyttede livsforsikringsanstalt, et verv han deretter varetok i 45 år med alltid uforanderlig minutiøs samvittighetsfullhet.

Stillingen erholdt han vel nærmest ved sin onkel, geheimekonferensråd Jonas Collins innflytelse, men i det øvrige var han nettopp særlig kvalifisert til posten ved det inngående studium han både under sin hospitalsansettelse og under sin utenlandsreise hadde helliget stetoskopien, og hvorom en 1843 publisert utførlig Haandbog ved den kliniske Øvelse bærer vitne. Ved dette tidspunkt var det den kliniske medisin som fortrinnsvis la beslag på hans vitenskapelige interesse, men snart trådte hygienen i stedet, og det ble på dette felt at han fikk sin eminente og velsignelsesrike betydning for København og for Danmark som helhet.

Reformtiltak[rediger | rediger kilde]

En reformatorisk virksomhek på det hygieniske sykdomsforebyggende område lå nettopp ganske særlig for Hornemanns ideelle personlighet, for hans hele varme filantropiske ånd. Behovet for en slik bar bare i alt for fremtredende grad tilstede, først og fremst i hovedstaden, hvor alle en offentlig sunnhetspleies fordringer var fullstendig tilsidesatte eller ennå slett ikke var kommet til orde. Uhumskhet av enhver art gjorde seg gjeldende overalt, med hensyn til renovasjonsvesen, til drikkevann, boliger og så videre.

Mot dette måtte det kjempes. Det skulle skaffes lys og luft og renslighet til veie for derved at fjerne en hovedkilde til de gjentatte epidemier. Til et slikt reformerende virke i engelsk ånd, i store trekk båret oppe av menneskekjærlighetens og begejstringens energi og for øvrig kun av alminnelige fysiologiske innsikter og sikker sunn sans, var netonp Horneman i utpreget grad mannen, mens det senere teoretisk-vitenskabelige, eksakte detaljarbeidet innenfor hygienefaget, således som den etterhvert utformet seg, særlig i Tyskland, lå ham temmelig fjernt.

Etter å ha offentliggjort flere hygieniske innlegg i Bibliotek for Læger og i Fædrelandet fikk han i 1847 sete i det kort tid i forveien i det medisinske selskap oprettet stående hygieniske utvalg og ble snart som avløser av stadsfysikus Hoppe dets formann. Samme år offentliggjorde han en større hygienisk avhandling i form av en utvalgsbetenkning til det medisinske selskap, i hvilken han varmt og inntrengende og med særlig hensyn til den allerede den gang truende kolera påviser nødvendigheden av indgripende reformer i Københavns offentlige sunnhedsvesen.

Danske stropper under treårskrigen

I Fædrelandet fremkom han det følgende år med lignende innlegg. Disse reformspørsmål ble imidlertid foreløpig stilt i skygge av den utbrudte krig, hvorav også Hornemanns patriotiske ånd ble sterkt grepet, så at han oppgav hele sin virksomhet i København for å gjøre tjeneste ved Hæren.

I 1849 mottok han konstitusjon som overlege ved lasarettetAugustenborg Slot (i 1850 en lignende ved et lasarett i København), i hvilken stilling han i øvrig også opptrådte som hygieniker ved å etterstrebe å modvirke de omseggripende lasarettfebre, likesom det på hans initiativ ble nedsatt en kommisjon til revisjon ac hele Hærens sunnhedsvesen, av hvilken han ble medlem.

Etter krigen kom de mest betydningsfulle år i Hornemanns hygieniske virksomhet. I 1850 forela han som formann i det medisinske selskaps hygieniske utvalg et utførlig Forslag til en bedre Ordning af den offentlige Sundhedspleje i Kjøbenhavn, hvilket også ble utgitt særskilt og satte gemyttene og først og fremst de motstrebende, konservative sterkt i bevegelse. Kort etter offentliggjorde han en oversettelse av en omfattende offisiell engelsk rapport om den seneste koleraepidemi med dertil knyttede bemwrkninger om forholdene i København

Nå begynte hans agitasjon å bære frukt. Ikke bare ble Den overordentlige sundhedskommission for hovedstaden gjenopprettet, men omtrent samtidig (1851) nedsatte man ved kongelig kommissorium en særskilt kommisjon av hvilken Hornemann ble medlem, og hvis oppgave var at foreslå forholdsregler til forebyggelse av den truende kolera. I 1852 utgav han en utførlig beretning om kommisjonens virksomhet og resultater

Han dro samme år som regjeringens delegerte til en internasjonal hygienisk kongress i Bruxelles – den første og vistnok mest epokegørende av slike kongresser -, fra hvilken han hjemvendte beriket med ytterligere innsigter og impulser. I det følgende år reiste han med kraft i en rekke artikler i Fædrelandet kravet om sunnere boliger for de arbeidende klasser og betonte sterkt «de velhavendes og magthavendes Pligt til at hjælpe at stoppe de mange Kilder ikke blot til Sygdomme, men til Fattigdom, Synd og Misfornøjelse».

Lægeforeningens Boliger

Foreløbig var imidlertid motstanden mod Hornemanns reformforslag fra de eldre offisielle autoriteters side for sterk og urokkelig, og han hadde til tross for sin personlige forbindelse med den unge liberalismes ledende menn neppe uttrettet noe betydelig i lang tid, hvis han ikke på én gang 1853 hadde fått den i flere år sterkt truende, skrekkinnjagende kolera til forbundsfelle.

Da epidemien med rivende fart utbredte død og fordervelse i vide kretset, da de offisielle sunnhedsautoriteter stod rådville og maktesløse, og Hornemanns advarsler viste seg bare alt for vel begrunnede, kom han på én gang frem i første rekke, og den av ham grunnlagte og under hans formannsskap ledede private Lægeforening mod Choleraens Udbredelse ble det som nå opptok hele hovedkampen mot farsotten og i kort tid førte den seierrikt til ende ved anvendelse av de fra England bekjente forholdsregler, nemlig ved utrømming til luftige oppholdssteder av beboerne i alle de sterkt forpestede hus.

Da epidemien var stanset, fortsatte Lægeforeningen under Hornemanns ledelse sin velsignelsesrike virksomhet. Allerede samme høst reiste Lægeforeningens Boliger seg på Østerbro, og for dette i sanitær henseende så betydningsfulle foretagendes trivsel og videre fremme virket Hornemann deretter med uforminsket energi i 35 år helt inn i sin høye alderdom, likesom han også var virksomt bestyrelsesmedlem av andre selskaper for gode arbeiderboliger som senere ble opprettet etter Lægeforeningens forbilde. Slik var han en av stifterne av Arbejdernes Byggeforening.

Emil Hornemann

Ved koleraepidemien var Hornemann ikke bare blitt en av hovedstadens mest populære menn, men en mann hvis mening også de eldre autoriteter måtte begynne å bøye seg for. Som et offisielt uttrykk for dette erholdt han samme år professortitlen og ble valgt av Sundhedskollegiet til medlem av Den overordentlige sundhedskommission i stedet for Bang, som fratrådte på grunn av de ham tilstøtte uhell i hans kommisjonsvirke.

I de følgende år kom det også en ikke liten fart i de betydningsfulle hygieniske reformer som Hornemann så lenge hadde forgjeves arbeidet for, og han kunne således med berettiget stolthet fremtrede for den på hans initiativ i 1858 sammenkalte skandinaviske kongress for sunnhetspleie i København. Han hadde den særlige tilfredsstillelse at se koleraen, som etter 1853 årlig svevet truende over hovedstaden, stadig holdt i sjakk.

Da situasjonen i 1857 ble ganske særlig truende, fikk Sundhedskommissionen ved provisorisk lov en diktatorisk myndighet, slik at Horneman kunne få vidtgående forholdsregler truffet, om han enn nettopp samtidig ved sin fortsatte, noe ensidige fastholden av koleraens ikke-smittsomhet begynte å møte stor opposisjon fra sakkyndig side, og for øvrig de konservative elementer i administrasjonen fremdeles la bånd på hans reformiver og holdt så mye igjen at Hornemann ved gjennomføringsen av den nye københavnske kommunalforfatning og dermed følgende sunnhedsvedtekt i 1858 neppe ugjerne trådte tilbake fra sin offisielle stilling i kommisjonen, hvorved han så meget friere og med større ettertrykk kunne kjempe for sine reformkrav som privatmann.

I sin utrettelige agitasjon mot alle sunnhetsfiendtlige momenter slo han nå særlig inn på to veier som begge brakte ham i utstrakt forbindelse med almenheten.

Den ene var utgivelsen av et tidsskrift med den treffende tittel Hygiejniske Meddelelser og Betragtninger, som han redigerte alene inntil 1874 og deretter til 1880 sammen med professor Carl Georg Gædeken (hvorpå det ble overtatt av Selskabet for Sundhedsplejen som dettes organ). Her dtøftet han ikke bare alle den offentlige og private sunnhedspleies kår – alltid på samme klare, varme og inntrengende måte, om enn nok til tide ut fra et litt ensidig grunnstandpunkt -, men også medtok tallrike bidrag fra yngre hygienikere som hovedsakelig hentet impulser fra ham.

Den annen vei han slo inn på, var populære foredrag, særlig beregnet på hovedstadens småfolk. Ved hans sympatiske, menneskevennlige personlighet, hans oratoriske og populariserende evne, hans eiendommelige blanding av dyp varme og mild humor slo disse foredrag i overordentlig grad igjennem. Flere av dem er trykket, således en i fri bearbeidelse fra engelsk moraliserende fortelling Frisk Luft, Sæbe og Vand, som utkom i gjentagne opplag og var meget karakteristisk for hans agitasjonsmetode. Ett av de emner han oftere behandlet var misbruk av alkohol og dens skjebnesvangre følger som fornedret mennesket til dyr, og som derfor også måtte opprøre hans ideelle, dypt religiøse oppfatning slik at han kom til kategorisk å fordømme enhver anvendelse av alkohol i legekunstens tjeneste. Den samme religiøst begrunnede aversjon viste han på lignende måte også over for enhver, også legevitenskabelig, eksperimentering med hypnose på mennesker.

Resultater og reformer på nasjonalt plan[rediger | rediger kilde]

Snart fikk han imidlertid igjen leilighet til på offisiell og fremtredende måte at virke for hele landets sunnhedsvesen i det han i 1865 ble medlem av Det kgl. Sundhedskollegium – et uttrykk for at hans autoritet til tross for all aktiv og passiv morstand vokste. Ytterligere vitnesbyrd herom fulgte snart efter.

I 1866-68 begynte han et ildfullt felttog mot den i Fødselsstiftelsen herjende barselfeber og særlig moy den i det nye Kommunehospital optrrdende hospitalsinfeksjon, og hevdet i dette spørsmål sin engelske antikontagionisme, som senere etterhvert ble modifisert særlig under innflytelse av Louis Pasteurs arbeider. Hans standpunkter hvilte mindre på vitenskapelige premisser som på hans dype følelse og ikke ubegrunnede frykt for de inhumane konsekvenser av smittelæren.

Men til tross for denne uholdbarhet i hans vitenskabelige standpunkt, og skjønt hans forslag om å motvirke miasmene ved spredning av patienterne i de såkalte «blandede avdelinger» på det bestemteste ble bekjempet av sakkyndige hvis mening her måtte ha en avgjørende vekt, satte han likevel ved sin og sin trofaste kampfelle C.E. Fengers autoritet overfor almenheten stit forslag foreløpig seierrikt igjennom.

Med fullt uomtvistelig berettigelse gjennomførte han kort efyer andre viktige foreliggende reformoppgaver; ved et varmt og glimrende foredrag på det nordiske industrimøye i 1872 Om Børns Andvendelse i Fabriker, særlig med Hensyn til vore Forhold fremkalte han den det følgende år vedtatte fabrikklov som forbød barn under 10 år å arbeide på fabrikk. I samarbeide med en annen filantropisk hygieniker, dr. F.F. Ulrik, foranlediget han at den gjeldende skadelige Københavnske byggelov av 1871 ble underkastet en gjennomgripende hygienisk revisjon, hvis resultater ble fastslått i en endret lov (1875, nytt forbud mot beboelse i kjellere), og likeså at det uhyggelige, helsefarlige kvarter rundt Peder Madsens Gang ble revet.

Den siste store hygieniske sak det lyktes ham å gjennomføre, var stiftelsen av Selskabet for Sundhedsplejens Fremme i Danmark i 1879. Som dets selvskrevne formann fungerte han til 1888, og det var på hans initiativ at selskapet skred til den viktige oppgave å undersøke den grunn hvorpå København står, eyter de nyere undersøkelsesmetoder.

Den i hele Hornemanns virke ganske særlig fremtrrdende varme og praktiske filantropi gav srg fruktbringende uyslag i mange andre retninger enn de nevnte strengt hygieniske. Av bsrnehospitalets styre var han medlem fra 1859, og byggingen av det nye Dronning Louises Børnehospital skyldes for en ikke ringe del hans innsats.

Han var medlem av Københavns Sygehjems styre, av styret for Den gensidige hjælpeforening for kvindelige håndarbejdere, av Komiteen for anlæg af en vandkuranstalt ved Silkeborg, som han i stor utstrekning ville ha anvendt til beste for fattige syke. Overhodet fremkom det i Danmark i en lang årrekke neppe noen filantropisk sak av større rekkevidde uten at han var medvirkende, likesom hans arbeidskraft samtidig ble benyttet også i forskjellige andre komiteer og kommisjioner til viktige formåls fremme, både innenfor og utenfor det legevidenskapelige område.

Av Komiteen for Danmarks deltagelse i den internationale kongres for sundheds- og redningsvæsen i Bruxelles i 1876 var han et selvskrevet og virksomt medlem.

Kilder[rediger | rediger kilde]