Eógan II av Strathclyde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eógan II av Strathclyde, også kjent som Owen den skallete fra hans latinavledede tilnavn Eugenius Calvus, på moderne gælisk Eòghann, og moderne walisisk Owain, var en konge over kongedømmet Strathclyde i dagens Skottland for en tid tidlig på 1000-tallet.

Eógan var til stede, i henhold til Symeon av Durham, i slaget ved Carham i 1018.[1] Det er ingen direkte bevis på han døde i slaget, men De walisiske annaler opptegner at en «Eugein sønn av Dumnagual» døde 82 år før 1097, det vil egentlig si år 1015.[2]Ingenting annet er sagt om denne personen, men er likevel antatt å være Eógan II av Strathclyde, og at opptegnelsen er feilaktig oppført for 1018 for å kunne få Eógans død til å stemme overens med slaget ved Carham.[3]

Eógans påståtte død ved Carham i 1018 er blitt sett på som slutten på kongedømmet Strathclyde, og at det er av den grunn at Eógan er den mest kjente av alle konger fra Strathclyde. Imidlertid har nyere forskning vist at dette har synet har mangler, og at feilkilden ligger hos kronikøren John av Fordun og at kongedømmet Strathclyde faktisk overlevde fram til regime til kong David I av Skottland som overtok den skotske kronen i 1124.[4]

Den nest best kjente konge av «Strathclyde» det vil si konge av Cumbria, er Máel Coluim II av Strathclyde (anglifisert til Malcolm II av Strathclyde).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

  1. ^ Symeon av Durham, Historia Regum Angliae, i T. Arnold (red.) Symeonis Dunelmensis Opera Omnia, (Rolls Series, 1882), vol. ii, pp. 155-56; oversatt og sitert i Alan Orr Anderson, Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286, (London, 1908), gjenutgitt, Marjorie Anderson (ed.) (Stamford, 1991), side 82.
  2. ^ Alan Orr Anderson, Early Sources of Scottish History: AD 500–1286, 2 Vols, (Edinburgh, 1922), vol. i, p. 550.
  3. ^ Alan MacQuarrie, «The Kings of Strathclyde», in A. Grant & K.Stringer (red.) Medieval Scotland: Crown, Lordship and Community, Essay presentert til G.W.S. Barrow, (Edinburgh, 1993), side 16-17.
  4. ^ Archibald Duncan, The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence, (Edinburgh, 2002), sie 38-41; Richard Oram, David I: The King who made Scotland, (Gloucestershire, 2004); Dauvit Broun, «The Welsh Identity of the Kingdom of Strathclyde», i The Innes Review, Vol. 55, no. 2 (Autumn, 2004), side 33-40.

Litteratur

  • Anderson, Alan Orr: Early Sources of Scottish History: AD 500–1286, 2 Vols, (Edinburgh, 1922)
  • Anderson, Alan Orr: Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286, (London, 1908), republished, Marjorie Anderson: (ed.) (Stamford, 1991)
  • Broun, Dauvit: «The Welsh Identity of the Kingdom of Strathclyde», i The Innes Review, Vol. 55, no. 2 (Autumn, 2004), side 111-180
  • Duncan, A.A.M.: The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence, (Edinburgh, 2002)
  • MacQuarrie, Alan: «The Kings of Strathclyde», i A. Grant & K.Stringer (red.) Medieval Scotland: Crown, Lordship and Community, Essay presentert til G.W.S. Barrow, (Edinburgh, 1993), side 1-19
  • Oram, Richard: David I: The King who made Scotland, (Gloucestershire, 2004)
  • Smyth, Alfred: Warlords and Holy Men, (Edinburgh, 1984)


Forgjenger:
 Máel Coluim I 
Konge av Dalriada
(ca. 975–ca. 1018)
Etterfølger:
 Máel Coluim II