Digital fotografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

I digital fotografi, i motsetning til i tradisjonell fotografi med fotografisk film, bruker en elektronisk bildebrikke til å lagre bilder som binærdata i kameraet eller på et annet elektronisk lagringsmedium.

Et digitalbilde framkommer ved at en bildebrikke i kameraet eksponeres for lys. Bildebrikka er bygd opp av et visst antall lysømfindtlige sensorer, som svarer til de lysømfindtlige sølvkornene på en film. Den lysmengden og fargetonen hver sensor utsettes for, blir lagra som tallverdier i en bildefil. Når bildet gjenskapes på en dataskjerm eller via en printer på papir, representeres verdiene fra hver enkelt sensor i bildebrikka som et bildeelement eller piksel. Det antall bildeelementer som utgjør bildet, kalles bildets oppløsning.

Oppløsning[rediger | rediger kilde]

Ved sterk oppforstørring av et bilde med lav oppløsning blir de enkelte bildeelementene synlige

Pikseloppløsningen til et digitalt fotografi bestemmes av hvor mange sensorer bidebrikken i kameraet er bygget opp av. Pikseloppløsningen benevnes i antall piksler, altså antall bildeelementer sensoren har produsert. I moderne kameraer er antall piksler oftest i størrelsesordenen antall millioner piksler, da angitt med prefikset mega. Ved vanlige forstørrelser oppfatter ikke det blotte øyet hvert bildeelement for seg, men rettere som et helhetlig bilde på grunn av kontinuerlige overganger mellom ulike fargetoner og lysstyrker. Ved stor relativ forstørring trer bildeelementene tydelig fram, og man får et godt inntrykk av hvordan bildet er bygget opp.

Et digitalbilde med en oppløsning på seks megapiksler gir et bilde med utmerket fotokvalitet i A4-format, mens et bilde på tolv megapiksler gir utmerket fotokvalitet på forstørrelser opp til 40 x 50 cm. Bildene kan forstørres mer enn det, men kvaliteten blir gradvis forringet parallelt med størrelsen. 35mm film, kalt fullformat i digitalkameraer, tilsvarer rundt 20-25 megapiksler.

Sensorer[rediger | rediger kilde]

Det er hovedsakelig to sensortyper:

Lagringsformater[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke ulike filtyper for lagring av bildedata. De mest vanlige er:

  • RAW. RAW-formatet gjengir bildet slik bildebrikka registrerer det, og er et svært plasskrevende format. Vanlig filstørrelse for et RAW-bilde er 8-15 MB. Digitale speilreflekskameraer og mer avanserte kompaktkameraer kan ta bilder i RAW-format. Bilder i RAW-format må databehandles og konverteres før utskrift eller visning på skjerm.
  • TIF. TIF-formatet brukes for bilder som er databehandla i kamaeraet og er klargjort for utskrift eller visning. TIF-formatet er svært plasskrevende; TIF-filer er normalt større enn tilsvarende RAW-filer. TIF-formatet brukes når det kreves bilder av svært høy kvalitet.
  • JPG (JPEG). JPG-formatet brukes også for bilder som er behandla i kameraet og klargjort for bruk. Til forskjell fra TIF-formatet lagres dataene i komprimert form for å spare plass. Vanlig filstørrelse for et JPG-bilde er 1-5 MB, avhengig av komprimeringsgrad. Ved lav komprimering gir JPG-filer ikke synlig kvalitetstap i forhold til TIF, mens høyere grad av komprimering kan gi seg utslag i synlig kvalitetstap. JPG-formatet er det mest vanlige innen amatørfoto og ved publisering av bilder på internett.