Den svarte krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Guvernør Daveys proklamasjon til aborginerne i 1816, som bestod av fire ulike scener for å bedre kommunikasjonen.

Den svarte krigen er navnet på konflikten mellom britiske kolonister og tasmanske innfødte i Tasmania først på 1800-tallet. Kolonistenes "krigføring", som var mer som en klappjakt å regne, blir omtalt som et rent folkemord, da den førte til nesten fullstendig utryddelse av den tasmanske urbefolkningen.

Krigen ble aldri offisielt erklært, og dette har ført til variasjoner med hensyn til når den startet og sluttet. Starten blir gjerne datert til da europeisk nybygging på øya begynte i 1803. Klappjakten på urinnvånerne var mest intens i 1820-årene, og det er disse årene som til vanlig blir kalt «Den svarte krigen». Krigen tok slutt i 1833, da restene av den innfødde befolkningen ble deportert til den lille øya Flinders Island i Bass-stredet.

Konflikten er omdiskutert blant australske historikere, blant annet når det gjelder tallet på innfødte som ble drept, men den innfødte befolkningen i 1803 (da den britiske koloniseringen tok til) er vanligvis regnet for å være mellom 5 000 og 10 000. I 1833 var det kun 300 av disse igjen, da de ble deportert til Flinders Island. Her døde de fleste etter kort tid pga. sykdom. En liten håndfull tasmaniere ble tilbakeført til Tasmania etter etpar år. Den siste av urbefolkningen på Tasman døde i rundt 1880.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Windschuttle, Keith (2002). The Fabrication of Aboriginal History, Volume One: Van Diemen's Land 1803-1847. Macleay Press. ISBN 1-876492-05-8.