De tretten klassikere
De tretten klassikere (kinesisk: 十三經; pinyin: Shisan jing) er konfucianismens kanoniske bøker, slik de ble fotstått fra Tangdynastiets tid. Disse verkene ble for det meste ikke redigert av Konfucius, men av hans disilper eller tildels så sent som i Handynastiets tid, da konfucianismen ble elevert til statsbæren de filosofi. Tildels dreier det seg også om førkonfucianske overleveringer. Listen kan grupperes slik:
De fem klassikere (wujing 五經):
- Yijing 易經 - Forandringenes bok
- Shijing 詩經 - Odenes bok (eller Sangenes bok, Poesiboken)
- Shujing 書經 (Shangshu 尚書) - Historieklassikeren
- Liji 禮記 (Lijing 禮經) - Riteboken (inneholder blant annet Daxue 大學 - Den store lære, og Zhongyong 中庸 - Læren om middelveien)
- Chunqiu 春秋 - Vår- og høstannalene
Med de fire bøker ble de fem klassikere utvidet til de ni klassikere (jiujing 九經):
- Zhouli 周禮 - Zhouritene
- Yili 儀禮 - Etikette og riter
- Xiaojing 孝經 - Klassikeren om barnlig pietet
- Lunyu 論語 - Samtalene (også kalt Konfucius' analekter, Analektene)
Under keiser Taizong av Tang-dynastiet 唐太宗 tilkom tre bøker til. Når summen av disse tre gruppene er 13 (og ikke 12), skyldes det at Liji nå betraktes som to bøker - to kapitler fra den egentlige Liji -, se ovenfor. De tre som tilkom under Taizong-tiden var:
- Mengzi 孟子 - Mencius
- Erya 爾雅 - Et oppslagsverk
- Gongyangzhuan 公羊傳 - Gongyang Gaos kommentar 公羊高 til Chunqiu
- Guliang Zhuan 穀梁傳 - Guliang Shus kommentar 穀梁淑 til Chunqiu