Citroën Ami

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Citroën Ami
Produsent Citroën
Produsert 19611978
Klasse - personbil/stasjonsvogn
Karosserityper 4-dørs / 5-d
Generasjoner -
Forgjenger - 2 CV
Etterfølger - Citroën Visa
Tekniske data
Motor 0,575 liter (27 hk) til 0,608 liter(32 hk), luftkjølt 2 syl. liggende boxermotor.
Citroën Ami 6 stv.

Citroën Ami var en bilserie laget av det franske bilfirmaet Citroën som ble laget mellom 1961 og 1968. Serien startet med Ami 6 og var komplett med Ami 8, som også kom som stasjonsvogn. Ami Super kom med samme karosserivarianter som Ami 8, men hadde den firesylindrede motoren fra GS. M35 som ble prøvelansert med Wankelmotor og trekk fra bl. a. GS regnes ikke med til norskregistrerte biler.

Modellene ble basert på plattformen til 2CV, men betydelig oppgradert når det gjaldt karosseri og innredning. Fjæring og ramme ble forsterket for å passe med økt totalvekt. Oppgraderingen skjedde for å møte et økende behov for rimelige biler med bedre utstyr. Renaults R4 kom omtrent på samme tiden.

Ami 6 var sammen med den første Ford Anglia i England og Mercury i USA utstyrt med innoverskrådd bakrute. Dette ga klar sikt bakover og god hodeplass for baksetepassasjerer. Ami var i perioder den mest solgte bilmodellen i Frankrike, men slo ikke så godt til i Norge. Norges Automobilforbund (NAF) kalte de små franske bilene for undermotoriserte og lite egnet til norske forhold. Dette sammen med at varmeapparatet bare leverte varmluft som hadde passert motorens kjøleribber gjorde at der ble solgt et fåtall.

Ami 8 ble levert med bakruten skrånende i «riktig» retning og firkantede hovedlys. Der ble solgt flest stasjonsvogner i Norge av denne modellen.

Felles for Amiene var den lille tosylindrede motoren som lå i nesten samme høyde som hjulopphenget i motorrommet. Motorblokken og stemplene var i samme aluminiumslegering. Bunnpanna var liten og rommet 2 liter olje som ble pisket rundt av de bevegelige delene. Oljen hadde egen luftkjøler foran vifta, som var av turbintype og montert direkte på veivakselen. Motoren kunne sveives i gang. Forbruket var unntaksvis over 0,35 liter bensin på mila. Motorrommet hadde også plass til reservehjul, sveiv, jekk og verktøy.

Giringen var slik at en ved maksimalt turtall på 1. gir lå i 30 km/t, 2. gir ga 60 km, 3. ga 90, og på fjerde kunne en nå 115 km/t. Mere enn det var bare mulig i kraftige nedforbakker og ble frarådd uten å ha motoren i fri. Girspaken satt på dashbordet og skulle skyves, trekkes og vris på.

Fjæring og hjuloppheng var som på 2CV med langsgående strekkfjærer på begge sider forbundet med hjuloppheng som var J-formet og festet ca. 50 cm. bak hjulene. Dette ga en form for uavhengig fjæring som samtidig var myk nok til at «vaskebrett» knapt ble merket inne i bilen. Bakkekontakten ble besørget ved at hjulene kun forlot bakken ved oppjekking – 60 cm. opp foran og ca. 80 cm. bak. (Det påstås at der var satt opp pengepremie til den som greide å få en 2CV til å velte under kjøring på flatt underlag, men at ingen har klart å gjøre annet enn å vrenge dekk).

Den myke fjæringen gjorde det også nødvendig med høyderegulerbare frontlys. Dette skjedde ved å skru på et håndtak i kupeen.

På tidlige modeller kunne alle setene tas ut og brukes til campingstoler. Førersetet ble etterhvert montert på skinner og gjort regulerbar fram og tilbake, foruten trinnløs justering av ryggvinkel.

Tross at mange fant at Ami 6 måtte telle som en av tidenes styggeste biler, var Yvonne de Gaulle en av eierne.