Casiquiare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Casiquiare

Kart over Casiquiare
Casiquiares beliggenhet i Amazonasbekkenet

Land Venezuela Venezuela
Lengde 354 km
Nedbørfelt 42 300 km²
Middelvannføring 2 387 /s
Start Bifurkasjon fra Orinoco
  – Høyde 123 moh.
  – Koord. 3°8′17″N 65°52′49″VKoordinater: 3°8′17″N 65°52′49″V
Munning Samløp med Guainía, danner Negro
  – Høyde 91 moh.
  – Koord. 2°0′5″N 67°6′54″V

Casiquiare (spansk: Brazo Casiquiare – «Casiquiare-armen», portugisisk:Canal do Cassiquiare – «Cassiquiare-kanalen» eller Rio Cachequerique) er ei elv i Venezuela. Den oppstår som en bifurkasjon (forgreining) fra den øvre delen av elva Orinoco, og renner derfra mot sør og inn i elva Negro, ei sideelv til Amazonas. Den er den største bifurkasjonen i verden og danner en unik naturlig kanal mellom elvesystemene til Orinoco og Amazonas. Elva er 354 kilometer lang og har et nedbørfelt på 42 300 km².

Forgreiningen fra Orinoco ligger 14 km nedstrøms fra bosetningen La Esmeralda, på 3°8′17″N 65°52′49″V, og rundt 123 meter over havet. Elva er her rundt 90 meter bred. Casiquiare renner i en hovedsakelig sørvestlig retning og tar opp en lang rekke store og små sideelver underveis. Ved munningen i Rio Negro, som ligger nær byen San Carlos, ved grensa til Colombia og 91 meter over havet, er elva rundt 500 meter bred.

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

En jesuittprest ved navn Fader Roman reiste oppover Orinoco i 1744, og møtte noen portugisiske slavehandlere fra bosetningene ved Rio Negro. Han fulgte med dem da de returnerte, via Casiquiare, og fulgte deretter samme vei tilbake til Orinoco. Syv måneder senere kunne Charles Marie de La Condamine gi en beretning om Fader Romans reise til Académie française, og dermed bekrefte eksistensen av denne vannveien, som første gang ble rapportert av Cristóbal de Acuña i 1639. Det ble imidlertid ikke festet særlig lit til Fader Romans beretning før den i 1756 ble bekreftet av en spansk grensekommisjon ledet av Yturriaga og Solano. I 1800 ble elva utforsket av den tyske vitenskapsmannen Alexander von Humboldt og den franske botanikeren Aimé Bonpland.

Referanser[rediger | rediger kilde]