Carlo Montella
| Carlo Montella | |||
|---|---|---|---|
| Født | 6. feb. 1922[1] Napoli[1] | ||
| Død | 6. mars 2010[1] (88 år) Pisa[1] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1922–1946) Italia (1946–2010) | ||
Carlo Montella (født 1922 i Napoli, død 6. mars 2010 i Pisa) var en italiensk forfatter. Han publiserte mange romaner. Hans første verk var «I parenti del sud» (norsk: «Slektninger fra sør») utgitt i 1951, som ble publisert i den patriotiske litteraturserien «I Gettoni» to år etter ferdigstillelsen.[2]
Familie[rediger | rediger kilde]
Carlo Montellas mor kom fra en adelig familie. Hun studerte maskinbygging og ble uteksaminert med en avhandling om teoretisk mekanikk, som først bare ble publisert av Universitetet i Napoli, men som etterpå ble oversatt for et fransk fagtidsskrift. Hun ble tilbudt et professorat som hun avslo for å konsentrere seg om familielivet og spesielt oppdragelsen av barna, Carlo og Adriana.
I 1998 måtte Montella drepe sønnen sin, Paolo, som hadde psykiske problemer. Dette skjedde i nødverge for å beskytte sin kone Anna.[3]
Liv[rediger | rediger kilde]
Montella tilbrakte barndomen sin i Avellino, der Victor Hugo levde til samme tid. Huset han bodde i befinner seg fortsatt på Viale dei Platani. Etter sitt studium i estetikk skrev han blant annet for avisene «La Nazione» og «Il Messaggero»[4]. Mellom 1954 og 2002 skrev han sju romaner.
Premier og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
1954: Premio Viareggio i kategorien «debuter» for sin roman «I parenti del sud».
Kritikk[rediger | rediger kilde]
Elio Vittorini, utgiver av «I parenti del sud» i litteraturserien «I Gettoni» skrev om Montella:[5]
«Jeg tror at Montella er en av disse forfattere som bare bruker én måte til å beskrive verden: å gjøre narr av den. Hans første roman, «I parenti del sud» beviser det: det er en morsom og veldig overbevisende gjengivelse av småborgerskapet i Sør-Italia. På en ekstremt pittoresk måte beskriver han tradisjoner og eiendommeligheter, men spotter det også som en slags universell, menneskelig svakhet, så å si et «fravær av ynde», som menneskelig karakter kan alltid komme å være. Montella har talentet som viser skillet mellom en morsom forfatter og en polemiker. Men man må ikke tro at han kom dit med en gang. I begynnelsen hadde han tro på å skrive på den tøffe og sentimentale måten som var på moten i nyrealismen. I ett av de første manus av «I parenti del sud» veksler mørke sider med ufrivillige morsomme. Han ønsket å beskrive verden og ikke spotte den. Det sa han også selv. Og han merket derved slett ikke at han kunne beskrive den ved å la seg lede av spottens impuls. Ved slutten forstod han det endelig. Da han ble klar over det, begynte han, full av inspirasjon, å korrigere «I Parenti del Sud» og i løpet av bare noen måneder endret han romanen til det vi presenteres i dag.» «Carlo Montella appartiene a quel tipo di scrittori per cui il vero e unico modo di rappresentare il mondo è quello di metterlo in burla. Ne è prova il suo primo romanzo, I parenti del Sud: un quadro quasi interamente spassoso e quasi interamente persuasivo della piccola borghesia meridionale, additata sempre nell’estremo pittoresco dei propri costumi o delle proprie fissazioni, e pur nondimeno derisa come per un difetto dell’universale degli uomini, per una, diciamo, «mancanza di grazia» in cui può continuamente cadere la natura umana. Montella vi dimostra la capacità generosa che distingue l’autentico scrittore comico dal polemista. Ma non bisogna credere che vi sia arrivato tutt’a un tratto; anche lui ha cominciato credendo di far propri i più violenti o lacrimosi dei modi messi in voga dal neo-realismo. Ancora in un primo manoscritto di questo stesso Parenti del Sud egli alternava pagine tetramente volute a pagine felicemente involontarie. Egli voleva rappresentare il mondo, mica sfotterlo. Lo andava addirittura dicendo. E non s’accorgeva di poter rappresentare i dolori del mondo solo lasciandosi prendere dalla vena di sfottere. Ma ha finito con l’accorgersene. Al punto di sapersi mettere pieno d’ispirazione a tagliare e correggere I parenti del Sud, e di saperlo rendere in pochi mesi di lavoro, quale oggi lo presentiamo.»
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
- I parenti del Sud, Einaudi, Torino, 1953
- Incendio al catasto, Vallecchi, Firenze, 1956
- Chi parte all'alba, S. Sciascia, Caltanissetta, 1957
- Ritratto spagnolo, Vallecchi, 1958
- Perché anche morire, Rizzoli, Milano, 1967
- Le zie, Vallecchi, 1976
- Dovè Beethoven?, Tullio Pironti, Napoli, 2002
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Autorités BnF, BNF-ID 122337331, besøkt 19. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ «tulliopironti.it». Besøkt 05.04.2017.
- ^ Roberta Galli (19.06.1998). «Gli amici e i vicini di casa, ancora increduli». Il tirreno. Arkivert fra originalen 11. mars 2016. Besøkt 07.04.2017.
- ^ Montella, Carlo (2000). I parenti del sud. Roma: Avagliano. s. pp. 5–6. ISBN ISBN 88-8309-036-5. Sjekk
|isbn=-verdien: invalid character (hjelp). - ^ Vittorini, Elio (forordsforfatter) (1963). «p. 1». I parenti del sud. Turin: Elio Vittorini.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Il Tirreno Arkivert 12. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ricerca.gelocal.it.