César Vallejo
César Vallejo (født 16. mars 1892, død 15. april 1938) er en av Perus mest kjente diktere. I løpet av livet publiserte han bare tre diktsamlinger, men han er likevel kjent som en av de store litterære innovatørene fra det forrige århundre.
Latinamerikas største poet er nå kommet på norsk. Inger Elisabeth Hansen har oversatt ”Menneskelige dikt” (Aschehoug 2007). Dette er dikt som kan sies å uttrykke nødens direkte tale. Å lese Vallejo, er å lese stor poesi. Vallejos poesi er radikal, både i språklig og politisk forstand. Særlig gjelder dette avantgardesamlinga ”Trilce”, fra ”modernismeåret” 1922. Noe mer åpen er ”Menneskelige dikt”, fra den posthume delen av forfatterskapet. Ikke uventet er det poeten Inger Elisabeth Hansen som har stått for det krevende gjendiktingsarbeidet, for i ”Dobbel dame mot løvenes ørken”, 1986, skrev Hansen seg inn i Vallejos poesi på en overskridende måte med den sterke teksten ”INNGANGER TIL EN MASKE”. Noe av det fine med denne gjendiktingen er at Vallejos dikt står side om side på spansk og norsk.
Ett av de vakreste og beste diktene til Vallejo er det kjente elegiske prosadiktet ”Nå skal jeg snakke om håpet”, som er et dikt om lidelse og smerte: ”Jeg lider ikke denne smerten som César Vallejo”, åpner diktet – og nettopp den grunnfestete motsetningen mellom jeg’et og kollektivet, dominerer diktsamlingen. Vallejo gir stemme til alle som lider, sulter, er undertrykte – ”de elendige”, om det er indianerbefolkningen han selv kommer fra, eller de fattige massene generelt: ”Det finnes folk som er så elendige at de ikke engang/har en kropp...”. Selv framhever Hansen diktet ”Den sultendes hjul”, som sin inngang til Vallejos poesi, et skakende dikt om sultens og fattigdommens fornedringer: ”jeg har jo ingenting lenger, dette er forferdelig.” Språket i Vallejos poesi kiler seg inn mellom lidelse og håp, men viktigste er den grunnleggende solidariteten med mennesket. Derfor er ”Menneskelige dikt” en tittel som treffer kjernen i denne politiske lyrikken. Eksilert og fattig i Paris, skriver Vallejo så vakkert: ”Det var søndag på de lyse ørene til mitt esel,/til mitt peruanske esel i Peru. (Unnskyld nostalgien)”. Utgangspunktet til Vallejo er en sterk stedfølelse, knyttet til barndommen i Peru, men tematikken er mest av alt menneskelig: smerte, tid, død, sult. Vallejo er absolutt en peruansk og en latinamerikansk dikter, men først og fremst er han en stor dikter – en stor politisk dikter.
Han døde lutfattig i Paris.
