Buenos Aires’ undergrunnsbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Subte de Buenos Aires
Subte de Buenos Aires
Basisdata
Transporttype Undergrunnsbane
Sted Argentina Buenos Aires
Åpna 1. desember 1913
Drift
Eier Subterráneos de Buenos Aires
Operatør Metrovías
Sporlengde 52,3 km
Antall linjer 6
Antall stasjoner 74
Antall passasjerer ca. 1,3 millioner

Buenos Aires’ undergrunnsbane (spansk Subte de Buenos Aires) er et kollektivtransporttilbud i Argentinas hovedstad Buenos Aires. Den åpna 1. desember 1913, som første undergrunnsbane i Iberoamerika og på den sørlige halvkule. Nettverket ble raskt utvida i de første tiårene etter banens åpning, men den sank dramatisk i årene etter andre verdenskrig. I slutten av 1990-årene begynte en ny utvidelsesprosess, med planlegginga av fire nye linjer. I dag har undergrunnsbanen seks linjer, med totalt 74 stasjoner.

Historie[rediger | rediger kilde]

En stasjon på undergrunnsbanens eldste linje, Linje A fra 1913.
Inngangen til Linje A fra Plaza Once.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Diskusjonene om behovet for et undergrunnssystem i Buenos Aires begynte i slutten av det attende århundret, i forbindelse med byens trikkesystem. Buenos Aires hadde hatt trikk siden 1870, og mot begynnelsen av det nye århundret oppsto det en krise i forbindelse med elektrifiseringa av trikken, en situasjon som ble forverra av monopoliseringa av de ivolverte selskapene.

I denne sammenhengen kom de første forslagene om opprettinga av et undergrunnssystem for Buenos Aires. Det første forslaget kom i 1896, da et firma spurte Kongressen om å opprette en «undergrunnstrikk» fra Sentralstasjonen (som lå like i nærheten av Casa Rosadas nordfløy) og Plaza Once. I 1889 søkte Ricardo Norton om å opprette to underjordiske jernbanelinjer: en fra Sentralstasjonen til Plaza Once via Plaza Lorea, og en fra Plaza Constitución til krysset mellom Lima og Avenida de Mayo. Disse linjene skulle gå i begge retninger, og ha elektrisk belysning. Samme år foreslo en Barrabino for byens planleggingsråd at man skulle lage en underjordisk jernbane som sirkler rundt byen, men innenriksministeriet avslo planene. Fra da av ble forslag om underjordiske baner retta direkte til innenriksministeriet.[1]

Da man i 1894 bestemte seg for å bygge Kongressen ved dagens beliggenhet, kom planene om en undergrunnsbane for dagen igjen, fordi man ønska å korte ned reisetiden mellom kongressen og Casa Rosada (det ble også foreslått å bygge elektrisk trikkelinje mellom de to stedene). Miguel Cané, borgermester i Buenos Aires i 1892–1893 uttrykte også ønske om å få et undergrunnssystem likt det London hadde.

Utviklinga av nettverket[rediger | rediger kilde]

Den første linja på undergrunnsbanen ble åpna 1. desember 1913, konstruert av Compañía de Tranvías Anglo-Argentina. Denne linja gikk fra Plaza de Mayo til Plaza Miserere. 1. april 1914 ble den utvida til stasjonen Río de Janeiro, og 1. juli samme år til Primera Junta.

I 1912 fikk selskapet Lacroze Hermanos konsesjon til å bygge en ny linje på undergrunnsbanen. Dette ble det som er dagens Linje B, og ble åpna 17. oktober 1930. I 1933 begynte Compañía Hispano-Argentina de Obras Públicas y Finanzas (CHADOPYF) konstruksjon på flere linjer.

I februar 1939 ble Corporación de Transportes de la Ciudad de Buenos Aires starta, deleid av staten. Dette selskapet hadde som oppgave å administrere kollektivtrafikken i Buenos Aires. På grunn av stor gjeld ble selskapet imidlertid avvikla i 1948. I 1952 ble det erstatta av Administración General de Transportes de Buenos Aires (AGTBA), som var direkte underlagt Transportdepartementet. AGTBA kvitta seg med alle andre transportmidler enn undergrunnsbanen, og i 1963 ble selskapet avvikla, og staten oppretta i stedet Subterráneos de Buenos Aires, som i 1977 ble til en Sociedad de Estado, og alle aksjene ble overført til Buenos Aires’ bystyre i 1979.

Konsesjonsdrift[rediger | rediger kilde]

Lov 23 696 kunngjort 18. august 1989 la retningslinjer for privatisering av offentlige selskaper. Ved en resolusjon fra 3. oktober 1990 ble det erklært at Subterráneos de Buenos Aires S.E. skulle drive undergrunnsbanen de neste 20 år, og at de som driver undergrunnsbanen også skal drive Ferrocarril General Urquiza.

Nettverkets oppbygning[rediger | rediger kilde]

Linjer[rediger | rediger kilde]

Nettverket består av seks linjer som har hvert sitt bokstavnavn, fra linje A til E, pluss linje H, og egne farger. Linjene er totalt 52,3 km lange. Hele nettverket ligger under bakken – det er ingen deler som er på bakkenivå eller i viadukter.

På 1970-tallet ga operatøren en farge til hver linje: linje A fikk lyseblå, linje B grønn, linje C lilla, linje D rød og linje E gul. Tidlig på 1990-tallet bestemte dagens operatør, Metrovías, seg for å endre fargeoppsettet. De bytta farger på linje B og D, gjorde linje C gul og linje E lilla. Den nyeste linja, linje H, fikk senere gulfargen.

I tillegg til disse seks linjene er det tre nye linjer under planlegging. Når disse er ferdigstilte vil nettverket ha 75 km med skinnegang, og det vil være 127 stasjoner, mot dagens 74.

Linjeoversikt[rediger | rediger kilde]

Linje Farge Åpna Opprinnelig strekning Nåværende strekning Lengde
(km)
Stasjoner Passasjerer
per dag
Linje A Lyseblå 1913 Plaza de MayoPlaza Miserere Plaza de Mayo–Carabobo 6,8 14 190 000
Linje B Rød 1930 CallaoFrederico Lacroze Leandro N. AlemLos Incas 10,2 15 345 000
Linje C Blå 1934 ConstituciónDiagonal Norte Constitución–Retiro 4,5 9 278 000
Linje D Grønn 1937 CatedralTribunales Catedral–Congreso de Tucumán 11 16 385 000
Linje E Lilla 1944 Constitución–General Urquiza BolívarPlaza de los Virreyes 9,6 15 104 000
Linje H Gul 2007 OnceCaseros Corrientes–Caseros 11* 15* 9 000 (mai 2008)

* Når linja er ferdigstilt.

Stasjoner[rediger | rediger kilde]

Línea A (SBA).svg
Linje A
Plaza de Mayo–Primera Junta
Línea B (SBA).svg
Linje B
Leandro N. Alem–Los Incas
Línea C (SBA).svg
Linje C
Retiro–Constitución
Línea D (SBA).svg
Linje D
Catedral–C. de Tucumán
Línea E (SBA).svg
Linje E
Bolívar–Plaza de los Virreyes
Línea H (SBA).svg
Linje H
Once–Caseros

Sammenknytning[rediger | rediger kilde]

Da de første tre linjene ble åpna var de ikke sammenknytta. Det var først med linje D at de ble knytta sammen, via Carlos Pellegrini undergrunnsstasjon (i dag 9 de Julio), men man måtte betale ekstra for å bytte linje. 1. juni 1956 ble det mulig å bytte linje fritt uten ekstra kostnad.

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Årlig passasjerantall per linje.

Bildet til høyre viser statistikken over årlig bruk av undergrunnsbanen siden 1993, med tall fra Argentinas statistikkbyrå (INDEC).

Om man ser på de årlige tallene ser man en nedgang i bruken under Argentinas finanskrise tidlig på 2000-tallet. Spesielt i 2001 og 2002 falt bruken veldig. Men innen 2006 hadde bruken kommet seg tilbake til samme nivå som før krisa, og i 2007 var det flere reisende enn noen gang før.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leonel Contreras og Nora Tkach (2007). Buenos Aires y el transporte. uten stedsangivelse.