Brevandring
Brevandring er en generell betegnelse på det å gå på bre.
Påkrevet utstyr for brevandring er bretau. Ofte kreves også stegjern og isøks.
Mange steder i Norge er det opplegg for brevandring for turister. Enkelte steder arrangeres også kurs i brevandring. Det finnes også egne kurs for dem som vil bli breførere.
Farer med brevandring[rediger | rediger kilde]
Det er mange som liker å ferdes på isbreer, men breene har mange hemmeligheter. Stort sett er det sprekkene i isbreene som er farlige – hvertfall når de ikke sees på breoverflaten. Årsaker til dette kan være at snøen dekker til slike sprekker slik at man ikke ser dem. Går man på brevandring, bør en gå i tau og ofte trenger en stegjern eller brodder for ikke å skli. Til forskjell fra sikring ved klatring bruker en vanligvis «bevegelig sikring» ved brevandring. Det innebærer at flere går sammen og med stramt tau mellom seg. Dersom en faller gjennom en snøbro eller snubler utfor, så skal vekten av de øvrige stanse fallet. Ved vanskeligere passasjer kan det være nødvendig med forankringer som ved klatring, men da med snøanker eller isskruer.
Når ishastigheten forandrer seg, oppstår et brefall der underlaget blir brattere, og bresprekker er vanlige i brefall. Et brefall kan sammenlignes med en frosset foss, og er ofte rundt 30 – 40 meter dype, og nederst lukker sprekkene seg. Voksende isbreer får ofte en bratt front, og bevegelser i isen kan føre til at store isblokker raser ned. Breelvene er også en trussel for brevandrere. Smeltevannet i breelvene kan demme seg opp og plutselig briste, og da kommer det uventede flommer i breelven.