Blindramme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«En ung kunstner betragter en skitse i et spejl» malt av den danske kunstneren Wilhelm Bendz 1826. Blindrammen som lerretet er spent opp på, kan sees på baksiden av det oppspente maleriet kunstneren holder i hendene. Bildet viser ellers blant annet stafelli, palett og pensler.

Blindrammen er den rammen et malerilerret er spent ut på.

Blindrammen består normalt av parvis like lange lister, der endene er delvis skråskåret (45 graders vinkel), og med et system av spor som gjør at de ved sammensetning utgjør en firkantet ramme, der sidestykkene er tappet inn i hverandre. Profilen på listene kan være trapesformet, med en smaleste siden inn. Dette for at minst mulig av listen skal ligge an mot lerretet. Når lerretet spennes utenpå denne, blir konstruksjonen «selvbærende». Til store lerreter brukes tverrstag som felles inn i egne spor som er frest ned i lengre ferdiglagede rammelister. Et ferdig maleri kan til slutt spennes ut ved å sette inn kiler inne i hjørnene for at bilde og ytre ramme skal bli best mulig tilpasset og lerretet bli strammere.

Lister fås kjøpt i faste lengder, der det vanlige er at lengdene økes med 3 centimeter av gangen. Dette systemet kalles F-systemet, og brukes også til ferdiglagede lerreter og maleplater. I land der fot og tommer er vanlige mål, øker lengdene tommevis. Ideelt skulle en så kunne få kjøpt ferdige ytterrammer i samme målesystemet. Siden både treverk og lerret er organisk materiale, er dette ikke fullt så enkelt.

Se også[rediger | rediger kilde]