Anslag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.

Anslaget er en del av en dramaturgisk spenningsbygging. Det er den fengende starten som skal heve spenningkurven enten det er film, tv, litteratur eller teater. Anslag brukes også i musikkspråket om måten å «sette an» toner på, f. eks. på et klaviatur.

Alle store kunstnere gjennom tidene har visst at det har vært viktig å gi publikummere noen elementer som både fanger og holder på oppmerksomheten. Dette gjelder for alle kunstarter. I vår tid brukes så store ressurser på film og TV- serier, at det er blitt lagt stort arbeide i å bevisstgjøre hvordan og med hvilke virkemidler dette kan gjøres.

TV[rediger | rediger kilde]

Anslaget er veldig viktig innen tv fordi det skal friste seeren til å fortsette å se på programmet. Samme prinsippet gjelder i en større sammenheng. Den første episoden i en sesong er viktig for å friste til å se resten. «Lost» er for tiden det mest kjente eksemplet. Skaperene brukte store ressurser på å lage en fantastisk pilotepisode full av effekter. Når seeren er fanget, kan man roe ned og presentere omgivelsene. Dette gjelder ikke bare for spenningsserier. Det blir lagt ekstra mye arbeide ned i den første vitsen i komedieserier.

Film[rediger | rediger kilde]

Anslaget i film er ikke alltid brukt like intenst som på tv. Film bruker ofte anslaget til å presentere omgivelsene, personene eller bakgrunnshistorien, men ofte brukes samme prinsippet som tidligere: Effekter og store scener i starten skal fange seeren.

For å eksemplifisere hva anslaget er, vises til James Bond. Alle James Bondfilmer starter med en spennende anslag som skal dra deg inn i filmen. Eksplosjoner og effekter er viktige. De som har sett flere av disse filmene har sett at elementer fra introduksjonen (introen) av en film brukes med en vri til å starte neste. Gjenkjenningselementet bidrar til å skape forventninger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Den første setningen i en bok er ofte den viktigste. Et spennende første avsnitt drar leseren inn i handlingen. Ofte blir dette avsnittet til lenge etter at det meste av boken er klar.

Dagens forfattere er bevisste på at førstesiden må sette an grunntonen i boken og føre leseren mest mulig direkte inn i en handling som kan gjenkjennes.

Teater[rediger | rediger kilde]

«Peer, du lyver!» «Nei, jeg gjør ei!» er et eksempel på en konsentrert introduksjon, der publikum får stykkets grunnproblem presentert i to setninger.(fra Henrik Ibsens Peer Gynt) Moderne teater bruker aktivt dramaturgi for å lage spenning.

Skuespillere legger stor vekt på hvordan de gjør sin entré.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Også i billedkunsten finnes elementer som ligner. Selv om det tar tid å utarbeide et kunstverk, er det i møtet med betrakteren det skal stå eller falle.

De klassiske kunstnerne fra antikkens Hellas brukte gjenkjennelighet og gode proporsjoner som virkemidler. Kjent er også dramatiske positurer. Det gjelder å bestemme hvor det første blikket skal falle, og så lede blikket rundt i verket til hele fortellingen er på plass.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Åpningstonene i et musikkverk er ofte viktige. Av de mere kjente er Beethovens Skjebnesymfoni kanskje mest kjent. Temaet ble blant annet brukt som intro til BBCs nyhetssendinger under annen verdenskrig.

Opera følger fra gammelt av egne regler. Overtyren skal presentere de musikalske hovedtemaene som følger, men gjerne på en litt fordekt måte, slik at publikum først kjenner igjen temaene når de kommer i forestillingen.