Anne Hathaway (Shakespeare)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anne Hathaway
Født 1555–6
Shottery, Warwickshire, England
Død 6. august 1623 (65–7 år)
Stratford-upon-Avon, Warwickshire, England
Ektefelle William Shakespeare (1582–1616) «Mal:Start-date–end+1: (1617)»"Ekteskap: William Shakespeare to Anne Hathaway (Shakespeare)" Location:Mal:Placename/adr (linkback://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Hathaway_(Shakespeare))
Barn Susanna Hall
Hamnet Shakespeare
Judith Quiney

Anne Hathaway (1555–6 — 6. august 1623) var gift med William Shakespeare. De giftet seg i 1582 og Hathaway ble enke da Shakespeare døde i 1616. Veldig lite er kjent om henne, ut over henvisninger i juridiske dokumenter, men hennes personlighet og forhold med Shakespeare har vært gjenstand for mye spekulasjon fra historikere og skjønnliterære forfattere.

Liv[rediger | rediger kilde]

Hathaway-familiens hytte nær Stratford

Man tror at Anne Hathaway vokste opp i Shottery, en liten landsby rett vest for Stratford-upon-Avon, Warwickshire i England. Man antar at hun vokste opp på gårdsbruket som var Hathaway-familiens familiehjem som ligger i Shottery og er nå en stor turistattraksjon for landsbyen. Hennes far, Richard Hathaway, var en velstående bonde. Han døde i september 1581 og testamenterte £6 13s 4d (seks pund, tretten shilling og fire pence) til utbetaling «at the day of her marriage».[1]

Hathaway giftet seg med Shakespeare i november 1582 mens hun var gravid med parets første barn, Susanna Hall, som ble født seks måneder senere. Hathaway var 26 år gammel; Shakespeare var bare atten. Denne aldersforskjellen, sammen med Hathaways utenomekteskapelige graviditet, blir tolket av noen historikere som bevis for at bryllupet var et tvangsekteskap, tvunget på en motvillig Shakespeare av Hathaway-familien. Det finnes dog intet bevis for denne teorien.

En stund trodde man at dette synet ble støttet av dokumenter fra det Episkopale Registeret i Worcester, som inneholder innslag på Latin for en bryllupslisens for «Wm Shaxpere» og «Annam Whateley» fra Temple Grafton. Dagen etter signerte Fulk Sandells og John Richardson, slektninger av Hathaway fra Stratford, en garant for £40 som en finansiell garanti for bryllupet til «William Shagspere and Anne Hathwey». Frank Harris, i The Man Shakespeare (1909), argumenterte for at disse dokumentene er bevis for at Shakespeare hadde et forhold til to kvinner. Han hadde valgt å gifte seg med en Anne Whatley, men, da dette ble kjent, ble han tvunget av Hathaway-familien til å gifte seg med deres gravide slektning. Men i følge The Oxford Companion to Shakespeare mener de fleste moderne forskere at navnet Whatley var «almost certainly the result of clerical error».[2]

Germaine Greer mener at aldersforskjellen mellom Shakespeare og Hathaway ikke er bevis for at han ble tvunget til å gifte seg med henne, men at det heller han som kurtiserte henne. Foreldreløse kvinner som Hathaway ble ofte hjemme for å forsørge yngre søsken og giftet seg sent i tyveårene. Som ektemann hadde Shakespeare få fortrinn; familien hans var i økonomisk ruin, mens Anne, fra en familie med god sosial og økonomisk status, ville ha blitt regnet som en attråverdig ektefelle. I tillegg var samvittighetsekteskap (en form for samboerskap under Common law) og graviditet vanlige forgjengere til et juridisk ekteskap på den tiden. Shakespeare var uansett forpliktet til å gifte seg med Hathaway siden han hadde gjort henne gravid, men det er ingen grunn til å anta at dette ikke alltid hadde vært hans hensikt. Det er nesten sikkert at de respektive familiene til bruden og brudgommen hadde kjent hverandre fra før.[3]

Anne Hathaway og William Shakespeare fikk tre barn: Susanna i 1583, og tvillingene Hamnet og Judith i 1585. Det er blitt spekulert om Shakespeare etter hvert begynte å mislike sin kone, men det finnes ingen dokumentasjon eller korrespondanse som støtter denne antagelsen. I mesteparten av deres gifte liv bodde han i London, der han skrev og fremførte skuespillene sine, mens Anne ble i Stratford. Men i følge John Aubrey kom han tilbake til Stratford en periode hvert år.[4] Da han trakk seg tilbake fra teateret i 1613 valgte han å bo Stratford med sin kone, heller enn i London.

Mye er blitt tillagt den berømte «second-best bed» som Shakespeare etterlot til Anne i sitt testamente. Flere forklaringer på dette er blitt fremlagt: i følge loven ville Hathaway få en tredjedel av sin manns eiendom, uavhengig av testamentet;[5] det er også blitt spekulert om at det var meningen at deres barn skulle forsørge henne; og nylig har Greer fremlagt en ny forklaring basert på forskning på testamenter og ekteskapsavtaler i området på den tiden. Hun bestrider påstanden om at enker automatisk hadde krav på en tredjedel av eiendommen[3] og foreslår at en forutsetning for Susannas, Shakespeares eldste datter, ekteskap med en økonomisk stødig mann — legen John Hall — var at hun, og følgelig hennes mann, arvet brorparten av Shakespeares eiendom. Dette ville også forklare andre eksempler der Shakespeares testamente tilsynelatende er lite gavmildt, som i måten hans yngste datter Judith blir behandlet.

Greer diskuterer også noen indikasjoner som har en tendens til å støtte spekulasjon om at Hathaway kan ha vært økonomisk uavhengig på egen hånd.[3] National Archives sier at «beds and other pieces of household furniture were often the sole bequest to a wife» og at, etter sedvane, ville barna få de beste gjenstandene og enken de nest beste.[6] I Shakespeares tid var sengene til velstående innbyggere dyre affærer, av og til ekvivalent med et lite hus. Gaven i testamentet var dermed ikke så liten som den kan se ut etter moderne standarder.[3] Ikke minst, i Elisabetansk sedvane, var den beste sengen i huset reservert for gjester. Sengen Shakespeare ga til Anne ville derfor være ekteskapssengen, og dermed ha en romantisk betydning.

Anne i litteratur[rediger | rediger kilde]

Shakespeares sonnetter[rediger | rediger kilde]

En av Shakespeares sonnetter, nummer 145, er blitt påstått å henvise til Anne Hathaway: ordene 'hate away' kan være et ordspill på 'Hathaway'. Det er også blitt foreslått at de neste ordene, «And saved my life», i uttale ville ha vært umulig å skille fra «Anne saved my life».[7] Sonetten skiller seg fra de andre i lengden på linjene. Dens relativt enkle språk og syntaks har ført til spekulasjoner om at den ble skrevet mye tidligere enn de andre, mer modne, sonettene.

Those lips that Love's own hand did make
Breathed forth the sound that said 'I hate'
To me that languish'd for her sake;
But when she saw my woeful state
Straight in her heart did mercy come,
Chiding that tongue that ever sweet
Was used in giving gentle doom,
And taught it thus anew to greet:
'I hate' she alter'd with an end,
That follow'd it as gentle day
Doth follow night, who like a fiend
From heaven to hell is flown away;
'I hate' from hate away she threw,
And saved my life, saying 'not you.'

Annen litteratur[rediger | rediger kilde]

Det følgende diktet om Anne er også blitt tilskrevet Shakespeare, men dets språk og stil er ikke typisk for hans vers. Det blir bredt tilskrevet Charles Dibdin (1748–1814) og kan ha blitt skrevet for Shakespeare festivalen i Stratford-upon-Avon i 1769:[8]

But were it to my fancy given
To rate her charms, I'd call them heaven;
For though a mortal made of clay,
Angels must love Anne Hathaway;

She hath a way so to control,
To rapture the imprisoned soul,
And sweetest heaven on earth display,
That to be heaven Anne hath a way;

She hath a way,
Anne Hathaway,–
To be heaven's self Anne hath a way.

Litteratur etter 1900[rediger | rediger kilde]

En trend i mer nylig litteratur er å forestille seg henne som seksuellt inkontinent og på barnerov, eller alternativt som et frigid troll.

James Joyces rollefigur Stephen Dedalus, som ofte henviser til Hathaway, forestiller seg en utro Anne.[9] I Ulysses spekulerer han om at den infame «second-best bed» var en straff for utroskap,[10] og tidligere i den samme novellen analyserer Dedalus Shakespeares ekteskap med et ordspill: «He chose badly? He was chosen, it seems to me. If others have their will Ann hath a way».[11] Anne dukker også opp i Hubert Osbornes The Shakespeare Play (c.1911) og oppfølgeren The Good Men Do (1917), som dramatiserer et møte mellom Anne som nylig enke, og sin påståtte gamle rival for Williams kjærlighet «Anne Whatley». Anne blir fremstillt som et troll i det første skuespillet, og som hånlig mot sin tidligere rival i det siste.[12] Et kjølig forhold blir også fremstillt i Edward Bonds skuespill Bingo (1973), om Shakespeares siste dager.

The World's Wife, en diktsamling av Carol Ann Duffy, inneholder en sonnette med tittel Anne Hathaway som er basert på et avsnitt fra Shakespeares testamente som omhandler hans «second-best bed». Duffy velger seg synet at dette ville ha vært deres ekteskapsseng, og slik et memento om deres kjærlighet, ikke en fornærmelse. Anne minnes deres elskov som en form for romantikk og drama, som i motsetning til den prosa som ble skrevet på den beste sengen som ble brukt av gjester: «I hold him in the casket of my widow's head / as he held me upon that next best bed». Parets seksuelle eventyr på sengen blir også beskrevet i Robert Nyesnovelle Mrs. Shakespeare: the Complete Works, som utgir seg for å være Annes autobiografiske minner.

Kortfortellingen Winter's Tale av Connie Willis, som kombinerer faktaopplysninger om Anne Hathaway med en fiktiv identitetsteori om Shakespeare, karakteriserer også forholdet som kjærlig og den testamentære gaven av sengen som romantisk signifikant.

Gjennom sin langvarige soloforestilling, 'Mrs. Shakespeare, Will's First and Last Love (1989), har kanskje den amerikanske skuespiller og forfatter Yvonne Hudson det mest konstante og evolverende forholdet med både den historiske og dramatiske Anne Hathaway. Hun fremstiller Anne og Shakespeare som at de vedlikeholder et vennskap på tross av de utfordringene som er iboende for deres lange adskillelse og tragedier. Ved å grave i tidlig og nylig forskning og de samlede verker er Hudson enig i at bevis for parets gjensidige respekt fremstår tydelig i skuespillene og sonnettene, sammen med støtte for forfatterens forelskelser og muligens utenomekteskapelige forhold. Hudson velger seg også et positivt syn på den testamentære gaven av sengen, og at «it may have been only here that I possessed William». Mrs. Shakespeare utforsker realitetene i å holde hus uten en ektemann samtidig som hun tar kunstneriske friheter. Dette tillater Anne å ha i det minste en landsens kones forståelse for sin utdannede manns arbeid, siden hun siterer sonnetter og monologer for å fremstille sine følelser.

Skuespillet Shakespeare's Will fra 2005, av den kanadiske forfatteren Vern Thiessen, er i en lignende form. Det er et soloskuespill som fokuserer på Anne Hathaway på den dagen mannen begraves.

Den romantiske komedien Shakespeare in Love gir et eksempel på det negative synes, og fremstiller ekteskapet som så kaldt og kjærlighetsløst at Shakespeare må flykte til London for å finne kjærlighet.

Germaine Greers bok, Shakespeare's Wife, ble utgitt i 2000.

The Secret Confessions of Anne Shakespeare (2010), en novelle av Arliss Ryan, foreslår Anne Hathaway som den virkelige forfatteren av flere av Shakespeares skuespill. I novellen følger Anne Shakespeare til London for å støtte hans karriere som skuespiller. Etterhvert som han finner sitt sanne kall i å skrive blomstrer Annes egne literære ferdigheter, noe som fører til et hemmelig samarbeide som gjøre William Shakespeare til den fremste forfatteren i Elisabetansk England.

Anne Hathaways hytte[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Anne Hathaway's Cottage

Falstaff, en del av skulpturparken i hyttens hage

Anne Hathaways barndom ble tilbragt i et hus nært Stratford i Warwickshire, England. Selv om det ofte blir kallt en hytte er det i virkeligheten et romslig tolvroms hus, med flere soverom, og nå omgitt av betydelige hageverk. Gården var kjent som Newlands Farm på Shakespeares tid og hadde mer enn 90 acre (364 217 m²) med mark tilknyttet. Som i mange hus fra den perioden har det flere piper for å spre varmen gjevnt gjennom huset om vinteren. Den største pipen ble brukt til å lage mat. Den har også synlig tømmerinnramming, et særtrekk ved arkitektur i Tudor stilen.

Etter at Annes far døde ble hytten eid av Annes bror Bartholomew, og forble i Hathaway familien til 1846, når økonomiske problemer tvang dem til å selge det. Det er nå eid og forvaltet av Shakespeare Birthplace Trust, og er nå åpen for besøkende som et museum.[1]

Videre lesing[rediger | rediger kilde]

  • Greer, Germaine (2008). Shakespeare's Wife. New York: Harper. ISBN 0061537152. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Shakespeare Bithplace Trust: Anne Hathaway's Cottage
  2. ^ Whatley, Anne. Oxford Companion to Shakespeare. Se også Park Honan, Shakespeare: a life, Oxford University Press, 2000, p.84.
  3. ^ a b c d Greer, Germaine Shakespeare's Wife, Bloomsbury 2007.
  4. ^ Stanley Wells, Gary Taylor, John Jowett, William Montgomery, William Shakespeare, a textual companion, W. W. Norton & Company, 1997, p.90
  5. ^ Best, Michael (2005) Anne's inheritance. Internet Shakespeare Editions, University of Victoria, Canada.
  6. ^ «Shakespeare's will». The National Archives (UK government). 
  7. ^ Shakespeare-ssonnets.com. Hentet 04-19-07
  8. ^ Shakespeare and Precious Stones by George Frederick Kunz
  9. ^ Robotwisdom.com. Hentet 04-19-07
  10. ^ Robotwisdom.com. Hentet 19. april 2007
  11. ^ Robotwisdom.com. Hentet 19. april 2007
  12. ^ The Good Men Do.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Anne Hathaway's Cottage – bilder, video eller lyd