Judith Quiney

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Judith Quiney
FødtJudith Shakespeare
døpt 2. februar 1585
Stratford-upon-Avon (Kongeriket England)
Dødbegravd 9. februar 1662 (77 år)
Stratford-upon-Avon (Kongeriket England)
EktefelleThomas Quiney
FarWilliam Shakespeare[1]
MorAnne Hathaway[1]
SøskenSusanna Hall[1]
Hamnet Shakespeare[1][2]
NasjonalitetEngelsk
GravlagtChurch of the Holy Trinity
Signatur
Judith Quineys signatur
Merk Judith Shakespeare's "grisehale" signatur. Etternavnet ble lagt til av en skriver.

Judith Quiney (født Shakespeare) (døpt 2. februar 1585 – begravd 9. februar 1662) var yngste datter av William Shakespeare og Anne Hathaway. Hun giftet seg med Thomas Quiney, en vinmaker fra Stratford-upon-Avon. Omstendighetene rundt giftemålet, inkludert Quineys dårlige oppførsel, kan ha forårsaket at Shakespeare skrev om sitt testamente. Thomas ble strøket ut, mens Judiths arv ble gjenstand for provisio som skulle skjerme den fra ektemannen hennes. I en omstendelig fideikommiss ble brorparten av Shakespeares eiendom gitt til hans eldste datter Susanna Hall og hennes mannlige arvinger.

Judith og Thomas Quiney fikk tre barn. Hun overlevde sine barn med mange år.

Fødsel og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Judith Shakespeare var datteren til William Shakespeare og Anne Hathaway. Hun var den yngre søsteren til Susanna og tvillingsøsteren til Hamnet.[3][4] Dåpen hennes på 2. februar 1585 ble registrert av presten Richard Barton fra Coventry, i sogneregisteret for Holy Trinity Church, Stratford-upon-Avon.[3][4] Tvillingene fikk navn etter et ektepar, Hamnet og Judith Sadler,[3] som var venner av foreldrene. Hamnet Sadler var en baker i Stratford.

Judith Shakespeare var antagelig analfabet.[5] I 1611 ble hun bedt om å bevitne en pant for salget av et hus som tilhørte hennes svigerinne, Elizabeth Quiney, og Elizabeths sønn Adrian. Judith signerte to ganger med et merke istedenfor navnet sitt.[6][7]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Grovskisse av Stratfords Holy Trinity Church, der Judith giftet seg

På 10. februar 1616 giftet Judith Shakespeare seg med Thomas Quiney, en vinhandler fra Stratford, i Holy Trinity Church. Prestevikaren Richard Watts, som senere giftet seg med Quineys søster Mary, forrettet antagelig bryllupet.[8] Bryllupet fant sted under fasten, da bryllup ikke var tillatt. I 1616 begynte fasten på 23. januar, vingårdssøndagen, og sluttet på 7. april, søndagen etter Påske. Derfor krevde bryllupet en spesiell lisens, utstedt av Biskopen av Worcester, som paret ikke hadde lykkes med å skaffe.[8] Formodentlig hadde de gjort den nødvendige lysningen i kirken, siden Walter Wright fra Stratford ble innkalt for å forrette vielse uten utlysning eller lisens, men dette ble ikke regnet som tilstrekkelig.[8] Overtrampet var lite, tilsynelatende forårsaket av presten, siden tre andre par ble viet i februar det året. Quiney ble uansett innkalt av Walter Nixon for å møte foran en Consistory court i Worcester.[9] (Denne samme Walter Nixon var senere involvert i en sak i Star Chamber og ble funnet skyldig i å forfalske signaturer og ta i mot bestikkelser).[9] Quiney dukket ikke opp på den påkrevde datoen. Registeret inneholder dommen, som var ekskommunikasjon, på eller rundt 12. mars 1616.[9] Det er ukjent om Judith også ble ekskommunikert, men straffen varte uansett ikke lenge. I november samme år var de tilbake i kirken for dåpen av sitt første barn.[9]

Ekteskapet begynte ikke godt. Quiney hadde nylig besvangret en annen kvinne, Margaret Wheeler,[10] som skulle dø under fødselen sammen med barnet, og ble begravet 15. mars 1616. 26. mars 1616 måtte Quiney møte foran Bawdy Court, som tok for seg, blant andre ting, «whoredom and uncleanliness».[10] I åpen rett tilstod han «kjødelig samleie» med Margaret Wheeler.[10] Han ble dømt til åpen botsøvelse foran forsamlingen på tre søndager. Han måtte også tilstå forbrytelsen sin for sognepresten i Bishopton i Warwickshire.[10] Den første delen av dommen ble omgjort, og i praksis slapp han unna med en bot på fem shilling, som skulle gå til sognets fattige. Siden Bishopton ikke hadde noen kirke, men bare et kapell, ble han spart for noen offentlig ydmykelse.[10]

Chapel Lane, Atwood's og The Cage[rediger | rediger kilde]

Hvor ekteparet bodde etter at de giftet seg er ukjent, men Judith eide sin fars hytte på Chapel Lane i Stratford; mens Thomas hadde holdt, siden 1611, leieretten på en pub kalt Atwood's på High Street.[11] Hytten gikk senere til søsteren hennes som en del av oppgjøret i testamentet til faren deres. I juli 1616 byttet Thomas hus med sin svigerbror, William Chandler, og flyttet vinforretningen sin til den øvre delen av et hus på hjørnet av High Street og Bridge Street.[12] Dette huset var kjent som "The Cage" og er huset som tradisjonelt blir assosiert med Judith Quiney.[13]

The Cage gir videre innsikt i hvorfor Shakespeare ikke ville ha stolt på Judiths ektemann. Rundt 1630 forsøkte Quiney å selge leieretten på huset, men ble forhindret av sine slektninger.[14] For å beskytte interessene til Judith og barna ble leieretten i 1633 skrevet over til en stiftelse bestående av Susannas ektemann John Hall, Thomas Nash, ektemannen til Judiths niese og Richard Watts, pastor i nabolandsbyen Harbury, som var Quineys svigerbror og som hadde forrettet i Thomas og Judiths bryllup.[14] Til sist, i november 1652, endte leieretten til The Cage i hendene til Thomas' eldste bror, Richard Quiney, en kolonialhandler i London.[14]

William Shakespeares siste vilje[rediger | rediger kilde]

Nash's House, som står ved siden av stedet der New Place en gang var

Den uheldige starten på Judiths ekteskap[8] har ført til spekulasjon om at dette var årsaken til at William Shakespeare i all hast endret sitt testamente.[15] Han sendte først bud på sin advaokat, Francis Collins, i januar 1616. På 25. mars gjorde han videre endringer, antagelig fordi han var døende og på grunn av sine bekymringer om Quiney.[15] I den første bevilgningen i testamentet hadde det vært en provisjon "vnto my sonne in L[aw]"; men "sonne in L[aw]" ble strøket ut, med Judiths navn satt inn istedenfor.[16] Til sin datter gav han £100 "in discharge of her marriage porcion"; £50 til dersom hun ga opp retten til hytten på Chapel Lane og, hvis hun eller noen av hennes barn fortsatt var i live på slutten av tre år etter datoen på testamentet, £150 til.[16] Disse pengene ble eksplisitt nektet Thomas Quiney medmindre han skulle forære henne eiendom av en lik verdi. I en separat bevilgning ble Judith gitt «min store forgylte sølvbolle».[16]

For størstedelen av eiendommen sin, inkludert hovedhuset New Place, de to husene på Henley Street og forskjellige eiendommer i og utenfor Stratford, satte Shakespeare opp en fideikommiss. Eiendommen hans ble, i nedadgående rekkefølge, gitt til de følgende: 1) hans datter, Susanna Hall, 2) ved Susannas død, til hennes førstefødte søn,n 3) til Susannas annen sønn og hans mannlige etterkommere, 4) til Susannas tredje sønn og hans mannlige etterkommere; 5) til Susannas påfølgende sønner og deres mannlige etterkommere, 6) til Elizabeth Hall, Susanna og John Halls førstefødte, og hennes mannlige etterkommere, 7) til Judith og hennes mannlige etterkommere, eller 8) til den eller de arvingene som loven normalt ville anerkjenne.[16] Denne omstendelige fideikommissen blir vanligvis antatt tolket dithen at Thomas Quiney ikke kunne betros med Shakespeares arv, selv om noen har spekulert i at det simpelthen kan ha betydd at Susanna var favorittbarnet.[16]

Barn[rediger | rediger kilde]

Judith og Thomas Quiney fikk tre barn: Shakespeare (døpt 23. november 1616 — begravd 8. mai 1617), Richard (døpt 9. februar 1618 — begravd 6. februar 1639), og Thomas (døpt 23. januar 1620 — begravd 28. january 1639).[17] Shakespeare fikk navn etter sin morfar. Richards navn var vanlig i Quiney-familien: hans farfar og en onkel het også Richard.[17]

Shakespeare Quiney døde seks måneder gammel.[17] Richard og Thomas Quiney ble begravet innen ni dager av hverandre. De var 19 og 21 år gamle.[17] Da alle Judiths barn var døde skapte det nye juridiske konsekvenser.[18] Juridisk krangling fortsatte i tretten år til, helt til 1652.

Død[rediger | rediger kilde]

Judith Quiney ble begravet 9. februar 1662, etter å ha overlevd sitt siste barn med 22 år.[19][20] Hun ble begravet på marken utenfor Holy Trinity Church, men den nøyaktige plasseringen til graven hennes er ukjent.[20] Om hennes ektemanns senere år viser historiske dokumenter lite. Det er blitt spekulert om at han kan ha dødd i 1662 eller 1663, da sognets begravelsesregister ikke er komplett, eller at han kan ha forlatt Stratford-upon-Avon.[19][20] Man vet at han hadde en nevø i London, som på denne tiden holdt leieretten til The Cage.

Referanser i litteratur[rediger | rediger kilde]

Shakespeare andre datter lar i sin dårskap en ung mann få kaste et tidlig blikk på sin fars manuskript av Stormen, en scene fra William Blacks Judith Shakespeare, illustrert av Edwin Austin Abbey

Judith er subjektet for novellen My Father Had a Daughter: Judith Shakespeare's Tale av Grace Tiffany.[21] Hun blir fremstilt i William Blacks Judith Shakespeare: Her Love Affairs and Other Adventures, utgitt i en serie i Harper's Magazine i 1884. Hun dukker også opp i en av de siste historiene i Neil Gaimans tegneserie, The Sandman. Gaiman gjør sammenligninger mellom Judith og rollefiguren Miranda i Stormen.[22]

I A Room of One's Own, skapte Virginia Woolf en rollefigur, «Judith Shakespeare», selv om hun er ment å være Shakespeares søster heller enn hans datter. Shakespeares søster het Joan. Woolf mente å gjøre et poeng om kampen som en kvinnelig poet og skuspillforfatter ville hatt i den Elizabethanske tid. Woolf spekulerte om hvorfor det var så få kvinner med talent fra den tiden. Hun observerte at "What I find deplorable, is that nothing is known about women before the eighteenth century." Woolfs Judith ble skapt i et forsøk på å fylle et historisk gap. I hennes historie blir Shakespeares søster nektet utdanningen hennes bror får, til tross for hennes åpenbare talent. Når hennes far forsøker å gifte henne bort, rømmer hun for å bli med i et teaterkompani men blir til sist avvist på grunn av sitt kjønn. Hun blir gravid, forlatt av sin partner, og begår selvmord. Foruten de lignende navnene og settingen er det ikke noen annen direkte forbindelse mellom Judith, Shakespeares datter, og Woolfs skapelse.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.oxfordreference.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Chambers, Edmund Kerchever (1930). William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press. s. I. p. 18. «A daughter Susanna was baptized on 26 May 1583, and followed by twins, Hamnet and Judith, on 2 February 1585. Guesses at godparents are idle where common names, such as Shakespeare's own, are concerned. But those of the twins, which are unusual, point to Hamnet or Hamlet Sadler, a baker of Stratford, and his wife Judith.» 
  4. ^ a b Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 94. «[…] the twins were christened […] on 2 February 1585. Richard Barton of Coventry […] officiated[.]» 
  5. ^ Chambrun, Clara Longworth. Shakespeare, actor-poet,: As seen by his associates, explained by himself and remembered by the succeeding generation D. Appleton and Co (1927). pg. 223. ASIN B000858JBE
  6. ^ Schoenbaum, Samuel (1970). Shakespeare's Lives. Oxford: Clarendon Press. s. p.28. OCLC 94533. «In 1611 she twice made her mark as witness to a deed for the sale of a house belonging to Elizabeth Quiney and her eldest son Adrian.» 
  7. ^ Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 318. «[Judith] was even less of a scholar, if we may judge from the fact that when in 1611 she witnessed a deed of Elizabeth Quiney and her son Adrian, she twice signed by mark.» 
  8. ^ a b c d Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 292. «[Thomas] came from an unexceptionable family. […] On 10 February 1616 ‘Tho[mas] Queeny’ was wed ‘to Judith Shakspere’, the assistant vicar Richard Watts probably officiating—he signed the marriage register this month. (Watts later married Quiney's sister Mary.) […] Because the ceremony took place during the Lenten prohibited season that in 1616 began on 28 January (Septuagesima Sunday) and ended on April 7 (the Sunday after Easter), the couple should have secured a special licence from the Bishop of Worcester. They did not do so, although presumably they published banns in the parish church.» 
  9. ^ a b c d Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 293. «Without a license the minister was at fault in conducting the service. […] Thomas and Judith were cited to the consistory court in Worcester Cathedral. Thomas did not come on the appointed day, and was excommunicated. Possibly Judith suffered the same fate […]. The offence was not serious. Others married in Lent—three weddings took place in Holy Trinity that February—and the Quineys may have just [fallen] victim to an apparitor hungry for a fee. Walter Nixon, who summoned them, [later faced] accusations in Star Chamber of taking bribes and [forgery]. The excommunication […] lasted only a short while, for before the year was out the Quineys were at the font to have their first-born christened in Stratford church.» 
  10. ^ a b c d e Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. pp. 293-294. «Before marrying, [Thomas] had got a Margaret Wheeler with child […]. [A] month after the […] wedding, the unfortunate woman died in childbirth, and her infant with her. The parish register records both burials on 15 March. […] ‘whoredom and uncleanness’ […] fell within the purview of the […] bawdy court […]. [The] apparitor Richard Greene […] summoned [Thomas]. The act book records the hearing and sentence on Tuesday, 26 March. In open court Thomas confessed to having had carnal copulation with [Margaret Wheeler], and submitted himself to correction. The judge, vicar John Rogers, sentenced [him] to perform open penance in a white sheet, according to custom, in the church on three successive Sundays before the whole congregation. But the penalty was remitted. In effect Thomas got off for 5s […] for the use of the poor of the parish, and the vicar ordered him to acknowledge his crime, in ordinary attire, before the minister of Bishopton. […] Bishopton had no church of its own, only a chapel; so Quiney was spared public humiliation.» 
  11. ^ Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 292. «Thomas became a vintner in Stratford; we hear of him selling wine to the corporation in 1608. Three years later he leased, for use as a tavern, the little house called ‘Atwood's’ near the top of the High Street, next door to his mother.» 
  12. ^ Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 294. «In July 1616 Thomas exchanged houses with his brother-in-law William Chandler, and moved into the more spacious and imposing structure called The Cage at the corner of the High Street and Bridge Street. There, in the upper half, Quiney set up his vintner's shop, and also dealt in tobacco.» 
  13. ^ Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 5. 
  14. ^ a b c Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 295. «Around 1630 he tried to sell the lease of The Cage, but his kinsmen stopped him, and in 1633 assigned the lease in trust to a triumvirate consisting of Dr. Hall, Hall's son-in-law Thomas Nash, and Richard Watts, now Quiney's brother-in-law and the vicar of Harbury. This move protected the interests of Judith and the children. Obviously Thomas was not to be trusted. In November 1652 The Cage lease was made over to Richard Quiney, the London grocer.» 
  15. ^ a b Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 297. «During the winter of 1616 Shakespeare summoned his lawyer Francis Collins […]. […] Revisions were necessitated by the marriage of Judith, with its aftermath of the Margaret Wheeler affair. The lawyer came on 25 March. […] Shakespeare was dying that March, although he would linger for another month.» 
  16. ^ a b c d e Chambers, Edmund Kerchever (1930). William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press. s. ii. pp. 169-180. 
  17. ^ a b c d Chambers, Edmund Kerchever (1930). William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press. s. ii. pp. 8,11,104. 
  18. ^ Chambers, Edmund Kerchever (1930). William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press. s. ii. p. 179. «Judith Quiney's last child died in February 1639. Steps were taken to bar the entail. A settlement of ‘the inheritance of William Shakespeere gent. deceased’ was made by Susanna [Hall] and the Nashs on 27 May 1639, and was followed by fines and a fictitious legal action. Possibly Judith was compensated. Her expectation was small, and in fact she predeceased Elizabeth [Hall].» 
  19. ^ a b Chambers, Edmund Kerchever (1930). William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press. s. i. p. 13. 
  20. ^ a b c Schoenbaum, Samuel (1977). William Shakespeare: A Compact Documentary Life. Oxford: Clarendon Press. s. p. 318. «Judith lived on into the Restoration. On 9 February 1662, less than two weeks after her seventy-seventh birthday, ‘Judith, uxor Thomas Quiney, Gent.’ was buried, presumably in the churchyard. She had survived her twin brother Hamnet by sixty-six years. […] Dowdall in 1693 reports a tradition that Shakespeare's ‘wife and daughters did earnestly desire to be laid in the same grave with him’, but ‘for fear of the curse’ nobody dared ‘touch his gravestone’.» 
  21. ^ Schaal, Carol (12. juli 2004). «My Father Had a Daughter: Judith Shakespeare's Tale». Notre Dame Magazine Online. Notre Dame. Arkivert fra originalen 1. juli 2007. Besøkt 9. august 2007. 
  22. ^ Gaiman, Neil et.al. The Wake. New York: DC Comics, 1997. ISBN 1563892790
  23. ^ Ezell, Margaret J. M. (1993) Writing Women's Literary History, Baltimore and London: Johns Hopkins University Press. pg. 44-45 ISBN 0-8018-4432-0.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Judith_Quiney&oldid=23333922»