Andreas Prokop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andreas Prokop
Født1380[1][2]Rediger på Wikidata
Kongeriket Böhmen
Død30. mai 1434[3][4]Rediger på Wikidata
Lipany[5]
Falt i strid
BeskjeftigelsePrest, militært personell Rediger på Wikidata

Andreas Prokop, også Prokop den skallede; Prokop den store (tsjekkisk: Prokop Holý, Prokop Veliký, latin: Procopius Rasus Bohemus; født rundt 1380; død 30. mai 1434 ved Lipan i Böhmen) var en geistlig og predikant som var hærfører for taborittenes reformbevegelse under husitterkrigene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andreas Prokop stammet på morssiden fra slekten til den tyske prageren og storborgeren Jan Cach (fra Aachen). Intet vites om hans far. Etter de teologiske studier ved Karlsuniversitetet ble han katolsk geistlig i Praha.

Taboritt[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg imidlertid til den böhmiske reformator Jan Hus' troslære. Hus var blitt brent på bålet i Konstanz. Fra 1420 virket han som prest og predikant for husittene i Tábor. Tilnavnet «den skallede» henspilte sannsynligvis fra den tonsur som han som geistlig hadde - i hans tilfelle så altomfattende at han var skallet. Alle kjente bilder av ham er blitt til etter hans død.

Hærfører[rediger | rediger kilde]

Etter Jan Žižkas død (Žižka var en av de radikale taborittenes ledere) ble Andreas Prokop i 1424 en av de fremste hærførerne for deres sak. Under hans ledelse styrket husittene i en rekke slag, slaget ved Aussig i 1426, slaget ved Zwettl i 1427 og slaget ved Taus i 1431, sin militøre overlegenhet over korsriddernes hærstyrker. Etter seier i slaget ved Tachau stoppet han de katolske hærenes korstog, og satte med dette et varig preg på Böhmens historie.

Alliert med orebittenes hærstyrker foretok han fra 1427 husittiske angrep inn i Böhmens katolske naboland. Hæren finansierte seg selv med utpressing av løsepenger, plyndring av klostre, byer og landsbyer.[6] I 1430 fremtvang Prokop 12 000 gylden i løsepenger på borgen Zwernitz for ikke å brannskatte byen Bamberg i Hochstift Bamberg.

I 1433 fremstod Andreas Prokop under konsilet i Basel som talsmann for den mer radikale retning innen den husittiske troslære. Han kunne ikke anerkjenne de teologiske forhandlingsresultater, kalt Prahakompaktatene, som var blitt utarbeidet.

Den 30. mai 1434 falt han i kamp som hærfører for taborittenes forente styrker i slaget ved Lipan. Motstanderne var utrakvistene, en teologisk mer moderat fløy av husitterbevegelsen, som kjempet sammen med den böhmiske kong Sigismund av Luxembourgs keiserlige styrker .

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (de) Miloslav Polivka: «Prokop der Grosse» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 990–991.
  • Biographisches Lexikon zur Geschichte der böhmischen Länder. herausgegeben im Auftrag des Collegium Carolinum, Band III, R. Oldenbourg Verlag, München 2000, ISBN 3-486-55973-7, S. 334. (mit weiteren tschechischsprachigen Literaturhinweisen)
  • Handbuch der Geschichte der böhmischen Länder, Band 1, 1967.
  • Masarykův slovník naučný (1925-1933), Band 4
  • Ottův slovník naučný, 1908.
  • Lutz Mohr: Die Hussiten in der Oberlausitz unter besonderer Berücksichtigung ihrer Feldzüge in den Jahren von 1424 bis 1434. Sonderausgabe Nr. 2 der Reihe: Geschichte und Geschichten aus Neusalza-Spremberg, Greifswald u. Neusalza-Spremberg 2014.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ MAK, oppført som Prokop Holý, PLWABN-ID 9810590385205606[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Prokop the Bald, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Prokop-the-Bald, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000728531, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 56393, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ J. Hemmerle: Johan Huß. I: Religion in Geschichte und Gegenwart. Bd. 3, Tübingen 1959, a. 492.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]