Alberik II av Spoleto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alberik II (912-954) var hersker av Roma fra 932 til 954 etter å ha avsatt sin mor og sin stefar, og plassert paven, sin egen halvbror i fengsel.

Alberik var sønn av Alberik I av Spoleto og Marozia. Gjennom sin far var han greve av Tusculum og arvet hertugdømmet Spoleto da faren døde mens han fortsatt var barn. Etter farens død giftet moren Marozia seg på nytt med Hugo, konge av Italia. Ved morens bryllup havnet Alberik og hans nye stefar Hugo i en voldsom krangel etter at Hugo hadde slått til Alberik for at han hadde vært klosset. Rasende over dette og kanskje motivert over ryktene om at Hugo hadde til hensikt å få ham blindet forlot han festlighetene.

I desember 932 fikk Alberik II til opptøyer i Roma på grunn av den behandlingen som hans stefar hadde latt ham gjennomgå. Hugo flyktet til Lombardia og Alberik lot fengsle så vel sin mor Marozia som hennes sønn, pave Johannes XI, som var Alberiks halvbror. Selv tok han kontroll over byen og tittelen «fyrste og alle romeres senator». Alberik styrte deretter Roma med både kraft og klokskap fram til sin død i 954, slo tilbake gjentatte angrep fra kong Hugo, og behersket og kontrollerte også pavemakten helt og holdent.

I 936 giftet han seg med sin stesøster Alda, datter av kong Hugo av Italia, og han fikk en sønn med henne, Ottaviano. På sitt dødsleie fikk han nominert sin sønn som den neste pave ved å tilkalle Romas adel og få dem til sverge på å velge hans sønn Ottaviano til pave. Hensikten var blant annet å forene den åndelige og verdslige makten i Roma. Sønnen skulle således også arve Alberiks verdslige makt. Dette skjedde også i år 955 da Ottaviano ble pave under navnet Johannes XII.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bautz, Friedrich Wilhelm (1975): «Alberich II» i: Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm, ss. 78.