Al secco
Al secco (bare secco[1] eller secco-maleri[2] og ukorrekt fresco secco[3][1]) er en form for kalkmaleri.[4] Det er italiensk for maling på tørr mur- eller stukkpuss[5] i motsetning til freskomaleri som males på fuktig puss[2][6]. Farge med bindemiddel blir malt på tørr kalkpuss og blir liggende som en hinne over kalkpussen.[4] Al secco ble utført på en kalkpusset vegg som var gjennomfuktet med kalkvann dagen før den skulle males og igjen om morgenen før malingen begynte.[1] Som bindemiddel brukes eggehvite, olje, lim eller gummi[2], kasein, lim eller egg.[1] Like før underlaget har tørket helt opp blir de kalkbestandige pigmentene strøket på.[5] Malinglaget binder seg til muren, men blir ikke fullstendig sugd opp og har en tendens til å flasse av.[5] Teknikken gikk ut av bruk fordi den opprinnelig var avhengig av lesket kalk og derfor ikke passet til moderne puss.[1] Frescomalerier som er malt på våt puss, kan i ettertid rettes ved å male al secco.[5]
Al secco er betydelig enklere enn al fresco siden antall lag med puss kan minskes og vanligvis kan man nøye seg med ett.[7] I romansk tid ble pussoverflaten som skulle dekoreres behandlet med stor omsorg og glattet på den samme måten som det ytterste laget ved al fresco-maling.[7] Fra senromansk tid blir pussbehandlingen mer slurvete og senmiddelalderens malere nøyde seg med meget grove og ujevne overflater som ikke hadde fått noen spesiell behandling.[7] Analyser som er foretatt av prøver fra danske romanske malerier tyder på at kalk var det vanlige bindemidlet og man antar at det samme ble gjort i andre nordiske land.[7] De vanligste fargene var hvitt (for det meste ren kalk, kalciumhdroxid, og også blyhvitt), svart, gult (lysoker, brungul-gullbrun, antagelig mest en blyfarge), rødt (blymønje og i noen tilfelle cinnober), rødbrunt (flere ulike fargestoffer), blått (ultramarin, lapis lazuli, først og fremst som bakgrunnsfarge og i sengotisk tid en kopperfarge), grønt (irrgrønn kopperfarge) og også andre farger ble til tider brukt.[7]
I oldtidens Hellas ble både al fresco og al secco brukt, men ingen av vegg- eller panelmaleriene som ble hyllet av klassiske skribenter er bevart.[8] Kalkmalerier er den eldste kjente danske malerkunst og de tidligste er malt al secco, med vannfarve på hvittet bunn.[9] Al secco var den vanligste teknikk for dekorasjon av vegg- og hvelvflater i middelalderen og frem til renessansen.[10] Romanske veggmalerier er ofte en blanding, først freskomaleri og deretter al secco.[5] Leonardo da Vinci brukte trolig oljetempera på tørr mur da han malte Nattverden og teknikken har senere ført til store skader på bildet.[5] På 1700-tallet ble al secco-teknikken tatt opp av Giambattista Tiepolo, François Boucher og Jean-Honoré Fragonard.[5] Også tempera, vokstempera, kasein, spritfresko og vannglass kan brukes på tørr mur og på 1800-tallet ble det eksperiementert med flere av disse teknikkene.[5]
Kjente al secco-malerier[rediger | rediger kilde]
- Forgrunnen i fresken «Jesus driver gatehandlerne ut av templet» malt al secco av Giotto, men mye av forgrunnen er gått tapt.[11]
- Indre vegger i et kloster i San Michele i Bosco i malt med olje og tempera al secco av Lodovico Carracci og hans studenter (1604-).[12] Beskrevet i 1776 og må ha vært intakt da, men er i dager det kun rester igjen.[12]
Norge[rediger | rediger kilde]
- Sideveggene i abstrakt mønster over balkong og trapp i sentralhallen i Oslo rådhus malt av Alf Rolfsen.[13][14]
- Bronserelieff ved hovedinngangen til Ullern kirke malt av Eilif Peterssen.[15]
- «Den berømmelige sjømansstand», «Havets mysterium» og «Gallionsfiguren» i foredragssalen i Sjømannsskolen malt av Per Krohg (1921-1924).[16][17]
- Hvelvet i Det Nye Krematorium malt av Aage Storstein.[18]
- Dekorasjoner i koret i Arendal kirke av Egon Schmüser (1895).[19]
- De fire kardinaldyder, samt tro, håp og kjærlighet i trappehuset i Haugesund rådhus malt av Alf Rolfsen (1952-54).[19]
- «Havets rikdommer» og «Årets gang gjennom dyrekretsen» i tempera og alsecco i Haugesund rådhus malt av Alf Rolfsen (1952-54).[19]
- 10 veggfelt (150 m2) i al secco, egg, olje og tempera i Troms fylkes landbruksskole malt av Harald Peterssen (1945-47, restaurert 1982)[19]
- 2 veggfelt (13x6 og 13x4 meter) i aulaen i Melbo barne- og ungdomsskole malt av Harald Peterssen (1963).[19]
- «Lengsel mot evigheten» på hvelvingen over koret i Ekeberg kapell og krematorium malt av Per Krohg med sønnen Morten som medhjelper (1960).[20]
- Innvendig dekorasjon av gravkapell fra 1902 ved Haslum kirke malt av Hermann Isaachsen Willoch.[21]
Sverige[rediger | rediger kilde]
- Monumentalmaleri i gravkapellet i Uppsala domkirke med scener fra Gustav Vasas liv malt av Johan Gustaf Sandberg (1833-38).[22]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Smith, Ray (1988). Kunstnerens håndbok. Oslo: Teknologisk forlag. s. 237, 342. ISBN 8251203082.
- ^ a b c Jørnæs, Bjarne og Hornung, Peter Michael, red. (1991). Dreyers kunstleksikon. 10 : Rat-Sec. Oslo: Dreyer. s. 160. ISBN 8209105906.
- ^ Tschudi-Madsen, Stephan, red. (1952). Bildende kunst: maleri, skulptur, grafikk. Oslo: Schibsted. s. 63.
- ^ a b Gunnarsjaa, Arne (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. s. 25. ISBN 8279350071.
- ^ a b c d e f g h Mørstad, Erik (1996). Malerileksikon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 20. ISBN 8241705964.
- ^ Jørgensen, Erling Magnar (1990). Kortfattet kunstordbok. Mæland offset. s. 7. ISBN 8291004005.
- ^ a b c d e Åke Nisbeth (1963). «Kalkmåleriets teknik». I Hødnebø, Finn. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. 8 : Judas-konfiskation. Oslo: Gyldendal. s. spalte 164-168.
- ^ David Piper, red. (1995). «Tapte skatter fra klassisk maleri». Aschehougs kunsthistorie. B. 2 : Den store tradisjon : fra antikken til 1789. Oslo: Aschehoug. s. 44. ISBN 8203170560.
- ^ Holm, Søren, Bentzen, Aage og Søe, N.H., red. (1950). Illustreret religionsleksikon. 2 : [G-M]. [Odense]: Skandinavisk bogforlag. s. 380.
- ^ Aschehoug og Gyldendals store norske forhåndsleksikon A-Å. Kunnskapsforl. 1995. s. 29. ISBN 8257307106.
- ^ Larsson, Lars Olof (1997). Metodelære i kunsthistorie. [Oslo]: Cappelen. s. 80. ISBN 8202170036.
- ^ a b Kari Greve og Einar Petterson (1999). «Two drawings of Hercules». I Skaug, Erling. Conservare necesse est : festskrift til Leif Einar Plahter på hans 70-årsdag = for Leif Einar Plahter on his 70ieth birthday. Nordisk konservatorforbund, Den norske seksjon. s. 189-190. ISBN 8299074584.
- ^ Just, Carl, red. (1952). Rådhuset i Oslo. 2 : Beskrivelse. Oslo: Aschehoug. s. 34.
- ^ Rolfsen, Christian Nordahl (1995). «Alf Rolfsens utsmykninger i rådhusets sentralhall». Alf Rolfsen : 100 års jubileum : Kunstnerforbundet : Oslo rådhus : 22. juni - 13. august 1995. Kunstnerforbundet. s. 30.
- ^ Kirkebøe, M.C. (1956). Oslos kirker i gammel og ny tid. Land og kirke. s. 54.
- ^ Berg, Knut, red. (1983). Norges kunsthistorie 6 : Mellomkrigstid. Gyldendal. s. 159. ISBN 8205122709.
- ^ Askeland, Jan (1965). Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950. Gyldendal. s. 88, 91, 94.
- ^ Ødegaard, Åse (2000). Et kunstverk blir til : Aage Storsteins fresker i Oslo rådhus. Tapir akademisk forl. s. 26, 186. ISBN 8251916259.
- ^ a b c d e Leif Østby, red. (1986). Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 3 : N-So. Universitetsforl. s. 210, 357, 358 ,492. ISBN 8200068102.
- ^ Nergaard, Trygve (2000). Bilder av Per Krohg. Aschehoug. s. 304. ISBN 8203224474.
- ^ Christie, Sigrid (1969). Norges kirker 2 : Akershus. Land og kirke. s. 376.
- ^ Person, Bengt-Arne (1999). Lysets malere: nordisk malerkunst fra klassicisme til modernisme. Grøndahl Dreyer. s. 232. ISBN 8250425960.