Abraham ibn Daud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Abraham ibn Daud (født 1110 i Córdoba, død 1180 i Toledo; hebraisk: אברהם אבן דאוד) var en jødisk kronikør (historiker), filosof og astronom, og den første jødiske aristoteliker før Maimonides.

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Abraham ibn Daud eller Avraham ben David ha-Levi var sefardisk jøde, og barnebarn av Isaac ben Baruch Albalia. Han vokste opp hos onkelen på morssiden, Baruch ben Isaac Albalia, i Granada. Baruch ben Isaac Albalia underviste nevøen i Halakhá, filosofi og astronomi.

Sammen med Dominicus Gundissalinus oversatte Abraham ibn Daud arabiske vitenskapelige og filosofiske tekster til latin. Mellom 1160 og 1161 skrev han Sefer ha-Kabbalah («overleveringens bok»), samt bøkene Dibre malkej Jisra'el be-Bajjit schnej (en kronikk over israelittiske konger) og Zikron dibre Romij (en kronikk over Romas historie).

Verket Sefer ha-Kabbalah sammenfatter Israels historie, og belegger den uavbrutte overleveringen av jødisk tradisjon frem til forfatterens tid (1146).

I boken Zikron dibre Romij argumenterer han for at Konstantin hadde forfalsket Det nye testamente. Al-aqida al-Rafi'a er et forsøk på å harmonisere tro og vitenskap, og er et jødisk filosofisk verk som er preget av aristoteliske tanker.