Ǧa‘far an-Numayrī

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.
El Jaafar Nimeiry

Ǧa‘far Muḥammad an-Numayrī (arabisk: جعفر محمد النميري; født 1. januar 1930 i Wad Nubawi Omdurman i Sudan, død 30. mai 2009), også kalt Gaafar Nimeiry og Jaafar Numeiri, var president i Sudan mellom 1969 og 1985. Han var sønn av en postmann og oldebarnet til en lokal stammeleder fra Wad Nimeiry-regionen i Dongola, guvernement Northern State. Hans fulle navn er egentlig Gaafar Muhammad en-Nimeiry.

I 1952 ble Nimeiry uteksaminert fra Sudan Military College. På militærskolen ble han kraftig påvirket av ideene til Gamal Abdel Nassers frie offiserer, som fikk makten i Egypt det samme året. Senere ble han med i Khartoum-garnisonen til de frie offiserene. I 1966 ble Nimeiry uteksaminert fra United States Army Command College som har base i Fort Leavenworth i Kansas, USA.

I 1969, sammen med fire andre offiserer var Nimeiry med og styrtet den sittende regjeringen til Ismail al-Azhari, og ble statsminister og leder for den revolusjonære Command Council (RCC). Han starter en kampanje med sikte på å reformere Sudans økonomi gjennom en nasjonalisering av banker og industrier samt enkelte jordreformer.

Virke som president[rediger | rediger kilde]

Gjennom alle 1970-årene ble en rekke bilaterale investeringer og avtaler inngått mellom Sudan og flere andre nasjoner, deriblant Nederland i august 1970, Sveits den 17. februar 1974, og Egypt den 28. mai 1977 og Frankrike i juli året etter. Disse avtalene var med på å øke Sudans økonomi kraftig.

I 1971 ble han valgt til president etter å ha vunnet en folkeavstemning med 98,6 prosent av stemmene. Han ble aller mest kjent for å ha undertegnet Addis Abeba-avtalen der autonomi blir gitt til den ikke-muslimske sørlige regionen i Sudan, noe som førte til en 11 år lang periode med fred og stabilitet til en region som ikke hadde vært vitne til annet enn borgerkrig og kraftig nød sammenhengende helt siden 1955, før Sudans uavhengighet. Nimeiry hadde en mer vestlig-vennlig politikk enn det forgjengerne hans hadde.

Opprør og kuppforsøk[rediger | rediger kilde]

Sent i 1975 mislykkes et militært kupp utført av kommunistiske medlemmer av de sudanske væpnede styrker, ledet av brigader Hassan Hussein Osman, for å fjerne Nimeiry fra makten. Men Nimeirys nestleder ledet ett motkupp som brakte Nimeiry tilbake til makten i løpet av bare noen få timer etter statskuppet. Brigader Osman ble såret under kampene og senere ble han stilt for krigsrett, dømt til døden og senere henrettet.

I 1976 var en styrke på rundt tusen opprørere under ledelse av opprøreren og geriljakrigeren Sadiq al Mahdi, som var bevæpnet til tennene og trent opp av Libya, krysset grensen fra Ma'tan som-Sarra og inn til Sudan. Etter å ha passert Darfur og Kordofan marsjerte opprørerne i tre dager med hus-til-hus kamper i Khartoum og Omdurman-området som drepte omtrent 3000 sivile mennesker og de skapte nasjonal harme mot Muammar al-Gaddafi som hadde vært leder av Libya siden ett kupp i 1969. Nimeiry og hans regjering ble såvidt reddet etter fra disse opprørerne med en kolonne med stridsvogner som tok over hovedstaden fra opprørerne.

Nimeiry levde i eksil i Egypt mellom 1985 og 1999, i en villa som ligger i Heliopolis, Kairo. Han returnerte til Sudan i mai 1999 til en begeistrende velkomst som overrasket mange av hans kritikere.

Etter Nimeirys død i mai 2009.