Traktaten om pavens makt og overhøyhet
Traktaten om Pavens makt og overhøyhet (1537), (latin: Tractatus de Potestate et Primatu Papae), er den syvende lutherske bekjennelse i Konkordieboken. Philipp Melanchthon, som var forfatteren, fullførte traktaten den 17. februar 1537 under sammenkomsten av fyrster og teologer i Schmalkalden. Traktaten ble ratifisert og underskrevet av denne forsamling som et vedlegg til Den augsburgske bekjennelse, som ikke hadde en spesifikk artikkel som omhandlet embete til Paven. Denne definering av deres holding til pavedømmet var å anse som viktig for lutheranerne siden de stod overfor det truende kirkekonsilet som kom til å møtes som Konsilet i Trient. Traktaten ble historisk sett del av Luthers Schmalkaldiske artikler fordi begge dokumentene ble til med utgangspunkt i Det schmalkaldiske forbund og Traktaten ble plassert etter de schmalkaldiske artikler i Konkordieboken.
Melanchthon brukte mye den samme retorikk i Traktaten som han gjorde i Apologi for Den augsburgske bekjennelse (1531). Melanchthon brukte Bibelhenvisninger og sitater fra kirkefedrene for å presentere og støtte opp om tre hovedpoenger: 1) Paven er ikke overhode til den kristne kirken og overordnet alle andre biskoper etter guddommelig rett (de iure divino), 2) Paven og biskopene har ikke verdslig øvrighet etter guddommelig rett, 3) påstanden i bullen Unam sanctam (1302) at lydighet til paven er nødvendig for frelse er ikke rett siden det strider imot læren om rettferdiggjørelse ved tro. Luthers synspunkt at påstandene til paven undergravde evangeliet blir satt frem i denne avhandlig som utgangspunktet for lutherske lekfolk og prester, og den oppnådde «konfesjonell» eller «symbolsk» status ganske raskt: den autoritative lære til det som ville bli den evangelisk-lutherske kirke.