Ren Rong
| Ren Rong | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. sep. 1917 Nanjing[1] | ||
| Død | 16. juni 2017[2] (99 år) Wuhan[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Kinas kommunistparti | ||
| Nasjonalitet | Kina | ||
Ren Rong, opprinnelig Ren Wuyun (kinesisk: 任武云, født i september 1917 i fylket Cangxi i byprefekturet Guangyuan i Sichuan i Kina, død 16. juni 2017 i Wuhan[3]), var en kinesisk kommunistisk generalmajor og politiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Tidlig virke[rediger | rediger kilde]
Han ble medlem av Kinas kommunistiske parti i 1934 og besatte en rekke viktige militære poster i Folkets frigjøringshær under den kinesiske borgerkrig og annen sino-japanske krig. Under Koreakrigen var han kinesisk representant i kommisjonen som forhandlet fram en våpenhvile i konflikten.
Ren Rong i Tibet[rediger | rediger kilde]
Fra og med begynnelsen av 1960-årene innehadde Ren en rekke viktige militære poster i Tibet og i 1964 ble han stedfortredende politisk kommissær i regionen.
Under kulturrevolusjonen ble han dratt inn i harde fraksjonsstrider i Tibet og han ble en av «Nyamdrel»-fraksjonens fremste representanter, noe som gav ham anledning til å bygge opp en sterk maktstilling i regionen. Etter avsettelsen av rivalen Zeng Yongya ble Ren utnevnt til ordfører for den autonome region Tibet i 1970 og året etter også til partisekretær i samme region.
Dermed ble han Tibets virkelige makthaver.
Ren Rong fortsatte da med den radikale kollektivisering og etablering av folkekommuner i Tibet, i en slik grad at de var utbredt til 90 prosent av alle kommunene der i 1974 (mot 34 % i 1964). Hans kritikere mente at når han dessuten kraftig overrapporterte produksjon og annen fremgang, var det for å sikre sin egen maktposisjon. I virkeligheten var forholdene tvert i mot blitt så forverret ved utgangen av 1970 at myndighetene så grunn til å frykte opprør.[4]
Det ble innført enkelte lettelser, og det ble også gitt subsidier fra sentralregjeringen - noe som strengt tatt ikke ville ha vært nødvendig dersom rapportene fra Ren Rong hadde vært korrekte. Økonomiske subsidier fortsatte i lang tid for å legge en demper på tibetanernes misnøye.[4]
Etter Mao Zedongs død og arrestasjonen av Firerbanden i 1976 beholdt Ren sin stilling i Tibet. Ikke før i 1980 ble han erstattet av den mer reformvennlige Yin Fatang.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Tsering Shakya (1999). The dragon in the land of snows: a history of modern Tibet since 1947 (eng). London: Pimlico. ISBN 0-14-019615-3.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b NetEase, «“开国将军”任荣今日凌晨辞世，享年一百岁», verkets språk forenklet kinesisk, utgitt 16. juni 2017, besøkt 16. juni 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://m.thepaper.cn/newsDetail_forward_1710279
- ^ a b Worren W. Smith: «The Nationalities Policy of the Chinese Communist Party and the Socialist Transformation in Tibet», s. 69, i Robert Barnet & Shirin Akiner (red.). Resistance and Reform in Tibet, C. Hurst & Co. Ltd., 1994. ISBN 81-208-1371-5.