Quanzhen

Porten til Baiyun Guan i Beijing, et quánzhēn-tempel som i dag er hovedkvarteret til Kinas daoistiske forening.

Quanzhen-daoisme (kinesisk: 全真道 eller 全真教; hanyu pinyin: Quánzhēn dào eller Quánzhēn jiào, kan oversettes som «fullstendig sannhet») er en nordkinesisk gren av daoismen, og er i dag den daoistiske retninger med flest medlemmer og aktive templer i Folkerepublikken Kina, hvorav mange hadde vært stengt under kulturrevolusjonen men har siden blått åpnet igjen siden 1980-tallet. Sammenlignet med den andre store daoistiske retningen som fremdeles finnes i dag, zhengyi, kan quánzhēn sies å være strengere, da dens munker må leve i klostre i sølibat og må følge en vegetarisk diett - og denne religiøse modellen blir også sett mer positivt på av Folkerepublikken Kinas regjering.

Quánzhēn ble grunnlagt av Wang Chongyang på 1100-tallet, under Jin-dynastiet. Ifølge legenden skal Wang Chongyang ha møtt to daoistiske udødelige sommeren 1159. I sin tidlige historie hadde quánzhēn-retningen stor politisk makt, men denne ble fra Yuan-dynastiet av svekket til fordel for zhengyi, selv om retningen i motsetning til de fleste andre daoistiske skoler har overlevd helt fram til i dag. Da mongolene invaderte Song-dynastiet i 1254 var quánzhēn-daoistene blant dem som strekte seg lengst for å holde på freden, og kan dermed ha bidratt til å redde flere tusen, hovedsakelig hànkinesiske liv.

Grener og sekter

Wang Chongyang hadde syv disipler, som fortsatte spredningen av hans lære. De syv quánzhēn-mesterne skal ha grunnlagt de følgende syv grenene:

• Ma Yu (馬鈺): Yuxian-sekten ("Møte de udødlige," 遇仙派)
• Tan Chuduan (譚處端): Nanwu-sekten ("Sørlig tomrom," 南无派)
• Liu Chuxuan (劉處玄): Suishan-sekten ("Sui-fjellet," 随山派)
• Qiu Chuji (丘處機): Longmen-sekten ("Drageporten," 龙门派), kjent for sitt forhold til Chinggis Khaan
• Wang Chuyi (王處一): Yushan-sekten ("Yu-fjellet," 崳山派)
• Hao Datong (郝大通): Huashan-sekten ("Huá-fjellet," 华山派)
• Sun Bu'er (孫不二): Qingjing-sekten ("Renhet og stillhet," 清静派), den eneste kvinnen blant dem

Litteratur

• Florian C. Reiter: Religionen in China. Geschichte, Alltag, Kultur. C. H. Beck, München 2002, ISBN 3-406-47630-9 (Beck'sche Reihe 1490).
• Isabelle Robinet: Geschichte des Taoismus. Diederichs, München 1995, ISBN 3-424-01298-X.