Kenneth E. Hagin
| Kenneth E. Hagin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. aug. 1917[1][2][3][4] McKinney | ||
| Død | 19. sep. 2003[1][2][3] (86 år) Tulsa | ||
| Beskjeftigelse | Predikant, skribent | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Kenneth Erwin Hagin (født 20. august 1917 i McKinney i Texas i USA, død 19. september 2003) var en amerikansk predikant som av mange regnes som trosbevegelsens far.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Kenneth Hagin var sønn av Lillie Viola Drake Hagin og Jess Hagin og vokste opp i den lille byen McKinney i Texas. Hagin, som aldri mottok noen formell teologisk utdannelse, fikk en æresdoktorgrad fra Oral Roberts University på 1970-tallet. Den svenske predikanten Ulf Ekman har studert hos Kenneth Hagin.
Hagin hadde to barn, sønnen Kenneth Hagin jr., som i dag driver Rhema Bible Church, og datteren Patricia. Han var gift med Oretha Rooker.
Hevdet han ble helbredet
[rediger | rediger kilde]Hagin har hevdet at han som barn var sykelig, at han hadde en misdannelse av hjertet og noe som ble regnet[av hvem?] for å være en uhelbredelig blodsykdom.[5] Man regnet ikke med at han kom til å leve opp, og han ble sengeliggende fra han var 15. I april 1933 hadde Hagin en oppvåkning, hvor han mente å oppleve å dø tre ganger i løpet av ti minutter, og hver av gangene skal han ha sett helvetes kvaler før han returnerte til livet. Ifølge sin egen beretning opplevde han en fullstendig tilfriskning.
Begynnelse som predikant
[rediger | rediger kilde]Hagin ble introdusert for pinsevenner i 1935 og søkte fellesskap med dem.[klargjør] I perioden 1936–38 stod han som pastor i en interkonfesjonell menighet (som hovedsakelig bestod av sydstatsbaptister) i Roland (noen kilometer utenfor McKinney). Fra 1938–49 betjente han så følgende Assemblies of God-menigheter, alle innen Texas: Tom Bean (1938–39), Farmersville (1939–41, 1943–44), Talco (1941–42), Greggton (1942–43) og Van (1946–49).
Dannelse av et trosbasert forretningsimperium
[rediger | rediger kilde]Hagin begynte nå omreisende evangelistvirksomhet og fikk dessuten inngang til Full Gospel Business Men's Fellowship International (FGBMFI) som ble startet i 1951. I 1963 ble Kenneth E. Hagin Evangelistic Association dannet som et forretningsforetak.
I 1966 flyttet Hagin virksomhetens kontorer til Tulsa, Oklahoma. Samme år holdt han for første gang radioprekener på stasjonen 660 AM KSKY i Dallas. I 1967 begynte faste radioprogrammer som fremdeles finner sted under navnet Faith Seminar of the Air. Hans sønn, pastor Kenneth Hagin jr. kan også høres i programmet. I 1976 startet de første TV-sendingene.
Siden oppstarten i 1963 har hans organisasjon vokst til å innbefatte tallrike forkynnelsesvirksomheter og tilhørende arbeid:
- Faith Library Publications – med 65 millioner trykte bøker
- RHEMA Praise – et ukentlig fjernsynsprogram utsendt over Trinity Broadcasting Network
- Faith Seminar of the Air – et radioprogram som kan høres på mange plasser i USA og på internett
- The Word of Faith – et gratis månedsmagasin med om lag 250 000 abonnenter
- evangeliseringskampanjer rundt omkring i hele USA
- RHEMA Correspondence Bible School
- RHEMA Prayer and Healing Center
Bibelskolen Rhema Bible Training Center som ble etablert i 1974, har fungert som katalysator for ytterligere utbredelse av Hagins budskap. I dag finnes det Rhema bibelskoler i 14 land (i Europa i Italia, Romania, Tyskland og Østerrike), og 23 000 elever er uteksaminert herfra.
Hagin døde tre dager etter at han falt i koma på grunn av hjertearrytmier i september 2003.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Hagin ble av sine tilhengere regnet som en dynamisk predikant, lærer og profet som var kjent for å preke guddommelig helbredelse og økonomisk velstand gjennom å søke i Guds ord og ha tro på at Gud skjenker økonomiske gaver. Hans Bibellære fokuserte i hovedsak på tro. Kritikere av «velstandsforkynnelse» regner hans lære for kontroversiell. Hagin vektla imidlertid «å gå i kjærlighet» gjennom hele sin forkynnergjerning.
Påstander om plagiat
[rediger | rediger kilde]I 1983 oppdaget to studenter ved Oral Roberts University at hovedvekten av Hagins teologiske læresetninger var ordrette utdrag fra skriftene til andre forfattere. D.R. McConnell, som skrev sin hovedfagsoppgave om trosbevegelsen, bemerket at Hagin hadde begått plagiat av tekstene til evangelisten E.W. Kenyon, og at han ikke bare utbredte Kenyons idéer men også hentet tekst ordrett fra mange av Kenyons atten utgitte verker.
Dale Simmons, en av McConnells kolleger som gjorde undersøkelser for sin egen avhandling med tittelen «En evaluering av Kenneth E. Hagins påstand om at han var en profet», oppdaget at Hagin hadde plagiert en annen forfatter, John A. MacMillan. I dette tilfellet hadde Hagin ikke bare plagiert ordrett teksten i boka, men også tittelen, The Authority of the Believer.
Da Simmons oppdaget Hagins bruk av MacMillans materiale, kontaktet han forlaget som hadde utgitt MacMillans originale verk. Forlagets president konfronterte Hagin med skriftlig beviser på plagiatet. Hagins reaksjon var å hevde at han ikke hadde plagiert noen, men at henvisningen til MacMillan hadde blitt utelatt ved en forglemmelse. Hagin hevdet deretter implisitt at plagiatet i realiteten var et bevis på at hans og MacMillans lære kom fra Gud. I et avsnitt fra et brev som er trykt på side 68 i A Different Gospel av D.R. McConnell, framholder Hagin at personer som taler om samme emne benytter «så godt som de samme ordene» fordi «det er den samme Ånd som leder og anviser.»[6] Simmons godtok ikke dette argumentet og anførte at det åpnet igjen for spørsmålsstillingen om hvorfor Hagin opplevde det nødvendig å lese noen bøker i det hele tatt dersom Gud skulle komme til å inspirere ham til å ha de samme tankene og ordene som en annen forfatter.[7] Simmons gjentar disse beskyldningene i sin bok fra 1996, E.W. Kenyon and the Postbellum Pursuit of Peace, Power, and Plenty.[8] Da en ny utgave av boka kom i 1984 med ny tittel (The Believer's Authority) ble MacMillan imidlertid kreditert av Hagin.
Den karismatiske bevegelse er splittet i synet på hvorvidt Hagin plagierte eller ei. Kenyons Gospel Publishing Company som befinne seg i delstaten Washington, fremholder at Hagin ikke plagierte grunnet det faktum at hans bøker kun var prekener utgitt i bokform. Dette argumentet unnlater imidlertid å forklare hvordan det kunne ha seg at Hagin hevdet å ha mottatt mange av disse plagiatene i form av «guddommelig inspirasjon.» Mange eksempler på Hagins plagiater kan leses på nettet.[9]
William L. De Arteaga, en forsvarer av trosbevegelsen, erkjenner at Hagin var skyldig i plagiat i sin bok fra 1992, Quenching The Spirit.[10] Geir Lie, en norsk forsker på karismatisk kristendom som støtter E.W. Kenyon, gikk ifølge De Arteaga så langt som til å si at Hagins plagiat var bevisst og systematisk. Derek Vreeland, en annen karismatisk akademiker, presenterte sine funn ved det 30. årlige møte for pinsestudier i 2001.[11] Vreeland tror også at Hagin er skyldig i bevisst plagiat.
Den «uformelle låningen» som er utbredt blant predikanter kan forklare noen av tilfellene av plagiat. Hagin bodde nær Dallas i sine dannelsesår, og E.W. Kenyons verker var svært populære i Dallasområdet på den tiden (1930-tallet). Selv om dette ikke forklarer den massive forekomsten av plagiering som Hagin tilsynelatende begikk, er det verdt å merke seg at i mange tilfeller har han navngitt kildene han har benyttet, inkludert dr. Lillian B. Yeomans, Smith Wigglesworth, Corrie ten Boom, Ethan O. Allen og noen andre (hovedsakelig pinsevenn-) predikanter. Han har også gitt positive bemerkninger om evangeliseringen til Charles G. Finney. Selv en av Hagins største kritikere, D.R. McConnell, erkjenner de tilfellene hvor Hagin krediterte de kildene han benyttet.
Helbredet, men fremdeles syk?
[rediger | rediger kilde]Det blir også anført at selv om Hagin hevdet i en rekke bøker – inkludert Healing Belongs To Us, Seven Things You Need To Know About Divine Healing og Faith Takes Back What The Devil's Stolen – at han aldri hadde vært syk for 1993, så motsa han seg selv tallrike ganger. For eksempel, selv om Hagin forkynte at Gud ALDRI gjorde bruk av sykdom som straff av en troende, hevdet han at hans arm «bare [var] 99 prosent helbredet» av Gud for å minne Hagin om «ikke å gå imot Hans befalinger.».[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Kenneth_E._Hagin[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, oppført som Kenneth Erwin Hagin, Find a Grave-ID 7890113, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6nx4z3g, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 11906693s, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Noen dokumentasjon av hans medisinske tilstand kjennes ikke, men den er beskrevet i hans selvbiografi, og det har ikke kommet fram motstridende informasjon.
- ^ D.R. McConnell (1995). A Different Gospel: Biblical and Historical Insights into the Word of Faith Movement. Hendrickson Publishers. s. 68. ISBN 1-56563-132-3.
- ^ Dale H. Simmons. An Evaluation of Kenneth E. Hagin's Claim To Be A Prophet (Mastergrad i teologi). Oral Roberts University.
- ^ Dale H. Simmons (1996). E.W. Kenyon and the Postbellum Pursuit of Peace, Power, and Plenty. Scarecrow Press. ISBN 0-8108-3264-X.
- ^ «Plagiarism, Kenyon and the Word-of-Faith Movement (Plagiat, Kenyon og Trosbevegelsen)». Banner Ministries. 2003. Arkivert fra originalen 8. desember 2006. Besøkt 20. november 2006.
- ^ William L. De Arteaga (1996). Quenching the Spirit: Discover the Real Spirit Behind the Charismatic Controversy (2. utg.). Charisma House. s. 243–245. ISBN 0-88419-432-9.
- ^ Derek E. Vreeland (8.–10. mars 2001). «Reconstructing Word of Faith Theology: A Defense, Analysis and Refinement of the Theology of the Word of Faith Movement». 30th Annual Meeting of the Society for Pentecostal Studies, Oral Roberts University, Tulsa, Oklahoma. Arkivert fra originalen 10. juni 2004. Besøkt 20. november 2006. Kun tilgjengelig i Googles hurtigbuffer (egentlig URL)
- ^ Kenneth E. Hagin (1984). I Believe In Visions (2. utgave (opptrykk 1996) utg.). Tulsa, Oklahoma: Faith Library Publications. s. 102. ISBN 0-89276-508-9.