Inflasjonsmålet

«Inflasjonsmålet» ble innført 29. mars 2001 ved at Stoltenberg-regjeringen instruerte Norges Bank i å innrette pengepolitikken slik at inflasjonen skulle være stabil på 2,5 prosent. Siden mars 2018 har inflasjonsmålet vært redusert til 2 prosent for å ligge på samme nivå som de fleste andre land.^[1] I Forskrift om pengepolitikken står det:

§ 1 Pengepolitikken skal opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon.
§ 2 Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken.
§ 3 Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.
§ 4 Norges Bank skal jevnlig offentliggjøre de avveiingene som ligger til grunn for den operative gjennomføringen av pengepolitikken.
§ 5 Denne forskrift trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift 29. mars 2001 nr. 278 om pengepolitikken.^[2]

Pengepolitiske aspekter[rediger | rediger kilde]

På 1950- og 1960-tallet var det en oppfatning blant såvel økonomer som politikere at det fantes en stabil avveining mellom arbeidsløshet og inflasjon og at pengepolitiske myndigheter kunne føre en «aktiv pengepolitikk» og finstyre aktivitetsnivået i økonomien.

Erfaringene på 1970-tallet med stagflasjon – med høy inflasjon og høy arbeidsledighet viste at den postulerte sammenhengen ikke holdt.

Tre sett av vitenskapelige bidrag har også vært særlig viktig for å forstå såvel begrensningene for pengepolitikken som mulighetene.

Det første er Friedman og Schwartz (1956)^[3] som viste at pengepolitikken kun virker med lange og variable etterslep.

Det andre er Friedman (1968)^[4] og Phelps (1968)^[5] som viste at det ikke kunne være noe langsiktig avveining mellom inflasjon og arbeidsledighet.

Det tredje er Kydland og Prescott (1977)^[6] og bidrag som fulgte etter dem slik som f.eks. Barro og Gordon (1983)^[7], som viste hvordan politikk, herunder sentralbankpolitikk, kan lede til bedre utfall for alle om man følger et forutsigbart og etterrettelig handlingsmønster – som f.eks. et inflasjonsmål.

Generelle begrunnelser[rediger | rediger kilde]

En begrunnelse for innføringen av et inflasjonsmål er at pengepolitikk er uegnet for diskresjonær konjunkturstabilisering, og det beste sentralbanken kan gjøre er å sørge for et stabilt og forutsigbart nominelt miljø.

En annen, ytterligere begrunnelse er at et inflasjonsmål i tillegg også innebærer en indirekte stabiliseringspolitikk gjennom en Phillips-kurve-relasjon.

En tredje og mest omfattende begrunnelse er at et inflasjonsmål ikke bare innebærer et stabilt, forutsigbart prisnivå og indirekte stabiliseringspolitikk, men i tillegg også bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen gjennom en kjøpekraftsparitetsrelasjon.

Norges Bank om pengepolitikken[rediger | rediger kilde]

Mal:Refforbedfreavsnitt

«Når inflasjonen er høy, er den som regel variabel. Variabel inflasjon skaper usikkerhet ved at husholdningene og bedriftene blir usikre på fremtidige inntekter og utgifter. Det gjør det vanskelig å fatte riktige beslutninger og gir opphav til feilinvesteringer som igjen bidrar til svingninger i økonomien. Usikkerheten kan dessuten føre til at aktørene i det økonomiske livet blir mindre villige til å inngå langsiktige kontrakter. Mye ressurser kan bli brukt til sikring mot store endringer i prisene. Store og uventede endringer i prisene gir også en vilkårlig omfordeling av inntekt og formue, for eksempel fra småsparere til profesjonelle aktører, og fra leietakere til eiere av fast eiendom.»

«Videre gjør høy og variabel inflasjon det vanskeligere å skille prisendringer på enkeltprodukter fra den generelle prisstigningen. Dermed blir det vanskeligere å se i hvilke markeder det er knapphet og hvor det er overskuddstilbud. Det gjør det mer krevende å fatte riktige beslutninger, og kan bidra til ustabile priser i finans- og i eiendomsmarkedene.»

«Andre kostnader ved inflasjon er knyttet til skattesystemet. Mange grenser i skattesystemet fastsettes i nominelle termer for ett år av gangen (for eksempel toppskattegrensene). Høy inflasjon innebærer økende reelle skatter gjennom året. Høyere reelle skatter kan gi økende avstand mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsom og privatøkonomisk lønnsom atferd (økende skattekiler).»

«Slik kan man si at lav og stabil inflasjon bidrar til en effektiv fordeling av ressursene i en markedsøkonomi. Inflasjonen bør imidlertid ikke bli for lav. Det har blant annet sammenheng med at strukturen i økonomien er i utvikling og at det kan være nominelle stivheter slik at der er vanskelig å senke nominelle priser og lønninger. Med en viss prisvekst kan relative priser og lønninger endres uten at nominelle priser og lønninger faller.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Finansdepartementet (2. mars 2018). «Bakgrunn og de viktigste endringene». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2021.
^ Finansdepartementet (2. mars 2018). «Forskrift for pengepolitikken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2021.
^ Friedman, Milton; Schwartz, Anna (1963), A Monetary History of the United States, 1867-1960, Princeton, NJ: Princeton University Press
^ Friedman, Milton (1968), «The role of monetary policy», American Economic Review 58 (1)
^ Phelps, Edmund (1968), «Money-wage dynamics and labor-market equilibrium», Journal of Political Economy 76 (4): 678-711
^ Kydland, Finn; Prescott, Edward (1977), «Rules rather than discretion: The inconsistency of optimal plans», Journal of Political Economy 85 (3): 473-492
^ Barro, Robert J.; Gordon, David B. (1983), «Rules, Discretion and reputation in a model of monetary policy», Journal of Monetary Economics 23: 101–22

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Artikler i skandinaviske fagtidsskrift (sortert alfabetisk)[rediger | rediger kilde]

Furre, Inge (2001), «Inflasjonsmålet i pengepolitikken – omleggingen sett fra et markedssynspunkt», Økonomisk forum 55 (7): 7-11

Gjedrem, Svein (2005), «Erfaringer med inflasjonsstyring i Norge og andre land», Penger og Kreditt 33 (2): 82-90, arkivert fra originalen on 2007-09-27, https://web.archive.org/web/20070927191145/http://www.norgesbank.no/upload/import/publikasjoner/penger_og_kreditt/2005-02/hele_heftet.pdf, besøkt 2008-07-08

Holden, Steinar (2006), «Raskere renteøkning – nå!», Økonomisk forum 60 (7): 48-52, http://folk.uio.no/sholden/Debattinnlegg/Ok-forum-renteokning-2006.htm

Leitemo, Kai (2000), «Samspillet mellom penge- og finanspolitikken under et underliggende inflasjonsmål for en liten åpen økonomi», Norsk Økonomisk Tidsskrift 114 (2)