Anti-klerikalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Anti-klerikalisme er en historisk bevegelse som opponerer mot religiøs makt og innflytelse i institusjonelle former, i alle sider av det offentlige og politiske liv, og i religionens innblanding i borgernes hverdagsliv. Den spiller en mer aktiv politisk rolle enn den rene Laïcité, og har til tider vært voldelig og ført til angrep på og beslagleggelse av kirkelig eiendom.

Anti-klerikalismen har eksistert i en eller annen form gjennom nesten hele kristendommens historie, og betraktes som en av drivkreftene bak reformasjonen. Enkelte av opplysningstidens filosofer, deriblant Voltaire, angrep den katolske kirke, dens lederskap og prester og anklaget mange av dens geistlige for moralsk korrupsjon. Disse angrepene var medvirkende til undertrykkelsen av Jesuittene, og spilte en stor rolle under angrepene på selve kirkens eksistens under den franske revolusjon. Sammen med reaksjonene på revolusjonens manglende måtehold, spesielt etter 1815, ble den katolske kirke møtt på mer velkommen i det europeiske offisielle liv, og i den ene nasjonen etter den andre ble jesuittenes lovlige eksistens anerkjent.