Andreslagskapasitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Andreslag»)

I kjernefysisk strategi er andreslagskapasiteten til et land den militære kapasiteten som kan overleve førsteslag, altså den første runden atomvåpen som avfyres i en eventuell atomkrig.

Å kunne gjengjelde med atomvåpen, til tross for at en selv har blitt truffet med atomvåpen først (og overbevise en motstander at man fortsatt er levedyktig) er ansett som viktig i kjernefysisk avskrekking. Uten en slik kapasitet, kan motstanderen gjøre forsøk på å prøve å vinne en kjernefysisk krig i et massivt førsteslag mot sin motstanders kjernefysiske styrker.

Teori[rediger | rediger kilde]

Det å ha andreslagsevne er det beste forsvaret mot at en eventuell motstander kan forsøke et kjernefysisk forkjøpsangrep. Gjensidige andreslagsevner vil vanligvis føre til en garantert gjensidig ødeleggelse som forsvarstrategi, selv om den ene siden kan ha et lavere nivå (minimal avskrekkingsrespons).

En Trident II-rakett skutt opp fra en Royal Navy Vanguard-type ballistisk missilubåt

Det avgjørende målet med å opprettholde andreslagsevne er å hindre førsteslag fra å ta ut de kjernefysiske arsenalene i et land. På denne måten kan et land gjennomføre en kjernefysisk gjengjeldelse selv etter å ha absorbert et kjernefysisk angrep. USA og andre land har diversifisert sitt kjernefysiske arsenal gjennom den kjernefysiske triaden for å bedre sikre andreslagskapasitet.[1]

Ballistiske missiler fra ubåter (Submarine-launched ballistic missiles SLBM) er den tradisjonelle måten å gjøre dette på, men det er en svært dyr metode for å skape andreslagskapasitet. Man trenger også en pålitelig metode for å identifisere hvem angriperen er, for å ikke hevne seg på feil nasjon.

Land med atomvåpen må gjøre det til deres primære hensikt å overbevise sine potensielle motstandere om at et førsteslag ikke er verdt innsatsen mot et land som har andreslagskapasitet. Slike land har mange ulike lanseringsmekanismer, forberedt på reaksjoner på ulike kjernefysiske angrepsscenaria. Et eksempel er det russiske «Hånden fra graven» eller det såkalte Perimetr-systemet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Siracusa 2008, s. 69

Litteratur[rediger | rediger kilde]