99 Records

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
99 Records
Etablert1980
Opphørt 1984
LandUSA

99 Records (uttales Nine Nine) var et uavhengig amerikansk plateselskap, som var aktiv fra 1980 til 1984. Selskapet utga flere opphavelige musikere innen miljøer som no wave, post-punk, post-disco og avantgardistisk musikk i New York City.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den britiske designeren Gina Franklyn solgte britisk moteklær fra sin butikk 99, lokalisert ved 99 MacDougal Street i New Yorks Greenwich Village. Hun ble kjæreste med Ed Bahlman som solgte uavhengige og alternative musikksingler i butikken. I løpet av en reise til England kjøpte han og Franklyn kofferter med musikk, særlig fra Rough Trade, en butikkjede som solgte uavhengig musikk i England.[1] De fokuserte på punk og uavhengige musikk, og ble en vellykket rival til Bleecker Bob's i West Village.[2] Butikken hadde også et utvalg med funk og reggae.[3] Butikkens kunstappell sto i kontrast til mange av de andre forretningene i nabolaget, som Bush Tetras’ medlem Dee Pop karakteriserte som «skikkelig Bob Dylan-territorium.»[4] Journalisten og musikeren Vivien Goldman beskrev brutikken som «et miljø... (som hadde) en meget kreativ atmosfære.»[2]

Musikeren Glenn Branca oppsøkte Bahlman for å forslå at han burde starte et plateselskap og utgi hans plate. Bahlman hadde liten kunnskap om innspilling av musikk, presse LP-er, og distribuere plater, men Branca hadde en del erfaring med Theoretical Records. Bahlman gikk med på forslaget og produserte Lesson No. 1, den første utgivelsen til 99 Records.[1][5] Plateselskapet distribuerte hovedsakelig gjennom sin egen butikk, men også via kanaler som Jem Records, Important, og Sky Disk.[6] I 1980 og 1981 utga plateselskapet flere plater for lokale band, en del som hadde en viss suksess på danseklubber.[2][7] Bush Tetras og ESG havnet på hitlistene for disco, og 99 Records hadde sine mest vellykte utgivelser med ESG og Liquid Liquid.[7][8]

Terry Tolkin, som drev plateselskapet No.6 Records, arbeidet også ved 99 før han ble en del av ledelsen ved A&R ved Elektra Records.[2] Bahlman var mentor for Rick Rubin, grunnlegger av Def Jam, og hjalp til med å distribuere plateselskapet første utgivsler.[1]

I 1981 ble forholdet mellom Bahlman og Branca vanskelig, særlig etter at Bahlmans avslo å signere Sonic Youth. Branca startet da sitt eget plateselskap, Neutral Records, og katalogen til 99 Records ble redusert til ESG og Liquid Liquid. Bahlman hevdet at over hundre band hadde kommet med forespørsel for å utgi musikk via 99 Records, men en slik vekst ville ha ødelagt plateselskapets identitet.[2] 99 Records hadde kun en eneste utgivelse det påfølgende året.[2]

I 1983 utga hihoperen Melle Mel ut sangen «White Lines (Don't Don't Do It)» som benyttet elementer fra sangen «Cavern» til Liquid Liquid. 99 Records saksøkte Mels plateselskap Sugar Hill Records for plagiat.[9]Tolkin og Liquid Liquids medlem Richard McGuire hadde begge anklaget Sugar Hill Records for å slå tilbake ved benytte skremselstaktikk, blant annet å leie noen til skremme 99s kunder med en machete.[2][10] Tolkin hevdet at Bahlman nektet å besøke butikken i et og halvt år og hevdet at Bahlman jevnlig mottok trusler. Franklyn avviste disse anklagene som «fullstendige overdrivelser».[2] Sugar Hill ble beordret av rettsvesenet til å betale $660 000, men isteden erklærte selskapet seg konkurs kort tid etter.[1] Tidlig i 1986 solgte Bahlman 99s lagerbeholdning og dro avsted.[1]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter at selskapet ble oppløst har 99 Records’ omdømme og dets musikere stadig vokst. Branca vokste komponist i løpet av 1980-tallet og med den nye populariteten til post-punk og post-disco, har ESG og Liquid Liquid dannet seg på nytt og spilt på flere internasjonale festivaler.[4] Bahlmans har avvist å gi fra seg masterinnspillingene til 99 Records’ musikere.[2] Av den grunn har en del band arbeidet via britiske selskap for å gjenutgi sine tidligere utgivelser.[1]

I løpet av 2000-tallet har 99s arrangementer rettledet miljøet for dansemusikk i New York, særskilt plateselskapet for dansepunk, DFA Records.[1] Musikeren James Murphy har omtalt 99 Records som sitt favorittplateselskap, og det har vært en betydelig innflytelse på hans bassteknikk med bandet LCD Soundsystem.[11] Selskapet har også blitt sitert som en betydelig innflytelse på band som Franz Ferdinand og Futureheads.[4]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • (1980): Glenn Branca – Lesson No. 1, 99-01 12"
  • (1980): Bush Tetras – «Too Many Creeps», 99-02 7"
  • (1980): Y Pants – Off the Hook, 99-03 7"
  • (1981): ESG – ESG, 99-04 12"
  • (1981): Vivien Goldman – Dirty Washing, 99-05 12"
  • (1981): The Congos («Ashanti» Roy) – At the Feast, 99-06 12"
  • (1981): Liquid Liquid – Liquid Liquid, 99-07 12"
  • (1981): Maximum Joy – Stretch (lisensiert fra det britiske selskapet Y Records), 99-08 12"
  • (1981): Liquid Liquid – Successive Reflexes, 99-09 12"
  • (1981): Glenn Branca – The Ascension, 99-001LP LP
  • (1981): Singers & Players – War of Words, 99-002LP LP
  • (1981): Liquid Liquid – «Bellhead»/«Push», 99-11EP7 7"
  • (1982): ESG – ESG Says Dance to the Beat of Moody, 99-10 12"
  • (1983): Liquid Liquid – Optimo, 99-11 12"
  • (1983): ESG – Come Away with ESG, 99-003LP LP
  • (1984): Liquid Liquid – Dig We Must, 99-LL1 12"

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Rubin, Mike (20. mai 2013): «The 99 Records Story», Red Bull Music Academy.
  2. ^ a b c d e f g h i Ross, Tim (13. mars 2015): «Something Like A Phenomenon: The complete 99 Records story», The Vinyl Factory.
  3. ^ Pareles, Jon (21. september 1984): «Music to Go: A Guide to Disk and Tape Shops», The New York Times. s. C1.
  4. ^ a b c Spear, Justin (September 2006): «Punk-Funk-Adelic», Mojo (154).
  5. ^ Savage & Baker 2013, s. 213.
  6. ^ Kozak, Roman (23. januar 1982): «New Music Labels Adjusting to Marketing», Billboard. 94 (3), s. 91.
  7. ^ a b Palmer, Robert (27. desember 1981): «The Year of the Rolling Stones», The New York Times.
  8. ^ Reynolds 2006, s. 271.
  9. ^ McLeod & DiCola 2011, s. 111–113.
  10. ^ McLeod & DiCola 2011, s. 113.
  11. ^ Frere-Jones, Sasha (10. mai 2010): «Let's Dance», The New Yorker. 86 (12).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • McLeod, Kembrew; DiCola, Peter (2011): Creative License: The Law and Culture of Digital Sampling. Duke University Press.
  • Reynolds, Simon (2006): Rip It Up and Start Again. Penguin Books. ISBN 0-14-303672-6.
  • Savage, Jon; Baker, Stuart (2013): Punk 45: Original Punk Rock Singles Cover Art. Soul Jazz Records Publishing. ISBN 978-0-9572600-0-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=99_Records&oldid=24108128»