Wikipedia:Sandkasse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sandkasse

Denne siden er en sandkasse – et sted du kan eksperimentere (og leke) med redigering før du redigerer ordentlige artikler. I sandkassa er det fritt frem for alle å redigere. Det er også lov å tømme sandkassa og slette det andre har lagt inn, så ikke legg inn noe her du ikke vil miste. På Wikipedia:Hjelp kan du lære mer om redigering.

Hvis du vil eksperimentere med maler, finnes det en egen eksperimentmal kalt Mal:Bøtte og spade for dette bruk. For å plassere malen i sandkassa skriver du {{Bøtte og spade}}.

Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG) var en tysk vitenskapelig institusjon etablert i 1911. I løpet av Hitlers tredje rike var selskapet involvert i nazistenes vitenskapelige arbeid. I 1948 ble selskapet omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft (MPG).

Opprettelse[rediger | rediger kilde]

Kaiser-Wilhlem-Gesellschaft/KWG ble stiftet i 1911 på initiativ av tidligere rektor ved Universitetet i Berlin, kirkehistorikeren Adolf von Harnack, med støtte av statlige myndigheter og keiser Wilhelm II. Målet var å realisere Wilhelm von Humboldts store vitenskapsplan ved grunnleggelsen av universitetet i Berlin i 1810, om dannelsen av selvstendige forskningsinstitutter ved siden av vitenskapsakademiene og universitetene, som integrerende deler av den nasjonale forskning som helhet.

Mythos og renome[rediger | rediger kilde]

Det dannet seg etter hvert en Mythos om et tysk Oxford omkring KWGs omfattende forbindelser og forskningsmessige resultater. Priser og utmerkelser fra hele verden, fra Japan til USA, men fremfor alt de mange Nobelpriser.

Tysklands vitenskapelig renommé nådde et høydepunkt i naturvitenskap: I fysikk, Wilhelm Wien 1911, Max von Laue 1914, Max Planck 1918, Johannes Stark 1919, Albert Einstein 1921, Werner Heisenberg 1932. I kjemi, Richard Willstätter 1915, Fritz Haber 1918, Richard Huhn 1938, Adolph von Butenandt 1939, Otto Hahn 1944. Før stiftelsen fikk Wilhelm C. Röntgen Nobelprisen i fysikk 1901, Emil Adolf von Behring i medisin 1901, Philipp Lenard i fysikk 1905 og Ferdinand Braun fysikk 1909.

Max Planck (1858-1947)[rediger | rediger kilde]

Max Planck, grunnleggeren av kvantemekanikken, var blant de toneangivende fysikere ved KWG. I 1905 imponerte Albert Einstein naturvitenskapen med formuleringen av relativitetsteorien, samt likningen om forholdet mellom masse og energi; masseenergiloven - E= mc2 - der E betegner energi, m massen og c lyshastigheten. En lov som forandret verden og gjorde året 1905 til et underets år, et annus mirabilis.

Det gode forholdet til Albert Einstein gjorde at Planck forsøkte å overtale Einstein, som bodde i Sveits, til å komme til Berlin. Einstein ville heller bli i Sveits enn å bosette seg i et nasjonalistisk monarki, som raslet med sablene. Men da Planck i 1912 ble valgt til sekretær i presidiet for KWG, og i 1913 til rektor ved Universitetet i Berlin, reiste han personlig til Zürich for å overtale Einstein til å bli medlem av Vitenskapsakademiet i Berlin og professor (uten forelesningsplikt) ved et eget fysisk institutt ved universitetet. Det var en beslutning som skulle få store følger for tysk vitenskap, kultur og politikk i en nasjon som forberedte seg på krig. Dette kom til uttrykk i to manifester som ble offentliggjort i oktober 1914: Et manifest for krig, støttet av 93 forskere og intellektuelle, og et opprop til europeerne for fred, støttet av blant annet Albert Einstein.

Rasehygiene[rediger | rediger kilde]

Rasehygiene var et sentralt begrep ved århundreskiftet og utløste stor debatt blant biologer, sosiologer og medisinere ved århundreskiftet. I 1926 besluttet senatet ved KWG å innrette et ”Institutt for antropologi, menneskelige arvelære og eugenikk», som et forsøk på overta føringen på området.[1]:49

  1. ^ E.Henning/M.Kazemi: "Dahlem – Domäne der Wissenschaft”, Berlin 2009

Anatomiforskeren Eugen Fischer, Freiburg (1874-1967), forfatter av standardverket ”Menneskelig arvelære og rasehygiene” fra 1921, ble kalt til direktør for instituttet, som ble inndelt i tre avdelinger: Antropologi, ledet av Eugen Fischer, Menneskelig arvelære ledet av Otmar Freiherr v. Verschuer (1896-1969) og Eugenikk, ledet av Jesuittpater og biolog Hermann Muckermann (1877-1962).

I de første årene (1927-1933) utviklet instituttet seg til et humangenetisk sentrum og oppnådde mye ved sin empiriske grunnlagsforskning på tvilling- og tuberkuloseområdene. Hitler og nasjonalsosialismens maktovertakelse i 1933 endret radikalt instituttets karakter. Direktør Fischer, som mot nasjonalsosialistenes vilje nylig var valgt til rektor ved Universitetet i Berlin, understrekte i et foredrag at instituttet var en del av den rasehygieniske bevegelse og forberedte en steriliseringslov til beskyttelse mot arvebelastet avkom: ”Instituttet vil helt og holdent stille sine oppgaver til rådighet for den nye stat.”

Blant fysikere og kjemikere ved instituttet for fysikalsk kjemi var det stor uro med tanken på et nasjonalistisk diktatur. Politisk opposisjonelle og jøder var truet. Det ble strid om Einstein, som jøde og politiker. Hans pasifisme og internasjonalisme var en torn i øynene på konservative, maktfulle Nobelprisvinnere i kjemi og fysikk. På grunn av mordtrusler forlot Einstein Tyskland. Som emigrant i USA fortsatte Einstein i skrift og tale i det internasjonale fredsarbeidet. Han irriterte Hitler og hele kultureliten i Nazistaten enormt da han deltok aktivt i kampanjen for å tildele pasifisten og konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1935.

Mellom autonomi og tilpasning[rediger | rediger kilde]

Målsetningen for Max Planck som president var å bevare KWG´s autonomi som ”privat selskap” i statens midte, og at denne frihet var forutsetningen for at det vitenskapelige nivå kunne opprettholdes. Terroristiske angrep på et institutt var et angrep på en privat institusjon, med internasjonale kontakter. Da NS kulturpolitikere forsøkte å oppløse selskapet eller i det minste innsette en rikskommissær, kunne Planck i 1933/34 forhindre det og de stadig nye forsøk på å sentralisere selskapet inn under nazistiske vitenskapsorganisasjoner. Den tyske regjering som var redd for å skade KWGs internasjonale renommé, grep i flere tilfeller ikke inn. Langt vanskeligere enn å redde KWGs autonomi, var det imidlertid å forhindre oppsigelser og landsforvisning av jøder.

En atombombe i Hitlers hender?[rediger | rediger kilde]

I protest mot innføringen av ”Førerprinsippet” i det prøyssiske Vitenskapsakademiet i 1938, meldte mange seg ut og Max Planck gikk av som administrerende styresekretær. I stedet holdt Planck som emeritus flere vitenskapelige forelesninger, i nær forbindelse til Otto Hahn og Fritz Strassmanns oppdagelse av spaltningen av Uranet i 1938: ”Selv om det i dag ikke kan være tale om at det er teknisk mulig å framstille en stormfull avspaltningsprosess av denne art, så åpner oppdagelsen for en alvorlig mulighet, … slik at vi må regne med at konstruksjonen av en uranmaskin ikke bare er en utopi, men en trussel mot hele vår planet.”[1]:52

  1. ^ E.Henning/M.Kazemi: "Dahlem – Domäne der Wissenschaft”, Berlin 2009

Siden Einsteins berømte formel i 1905 om masse og energi, E=Mc2, begynte fysikere i hele verden å spekulere om dette kunne brukes i et våpen eller i et kraftverk. Det er imidlertid en misforståelse at formelen muliggjorde utviklingen av en atombombe. Otto Hahn tok det første skritt da han klarte å sprenge atomet i 1938, og fortsatte å forske på dette de neste årene.

Den tyske hærens rustningsdirektorat samlet vitenskapsmenn til to møter om uranprosjektet 16. og 26. 1939, der Werner Heisenberg i det siste bemerket at en reaktor med anriket uran kunne eksplodere. Men det tok lang tid å realisere et kjernefysisk prosjekt i krigens tjeneste. I mars 1942 erklærte rustningsminister Albert Speer at kjerneforskningen var for usikker, dyr og tidkrevende for en anstrengt krigsøkonomi. Man hadde heller ikke de nødvendige materialer og tekniske eksperter; 4. juni ga han forskerne beskjed om at de kunne få holde fram med prosjektet, som nå hadde lavest prioritet. Han ville heller satse på raketter og fly.

Rasebiologiens vei fra KWG til Auschwitz =[rediger | rediger kilde]

Helt siden Josef Mengele kom til Frankfurt som Verschuers assistent, sto han i en dobbelt rolle mellom SS og vitenskapen. En krevende oppgave i en medisinsk karriere. Noe som ble ytterlig forsterket da Verschuer høsten 1942 ble utnevnt til Eugen Fischers etterfølger ved KWG som direktør ved Instituttet for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk, og forlangte atter en gang å få Mengele med som sin assistent, nå til Berlin. Oppgaven med å inspisere medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirene og samtidig ivareta antropologisk forskning ved instituttet i Berlin, åpnet mulighetene til å forske på et utsøkt menneskelig materiale. Anledningen bød seg da den 32 år gamle Mengele i mai 1943 ble beordret til lege i sigøynerleiren i Auschwitz, som nettopp var ombygd fra å være en tvangsarbeidsleir for Industrikonsernet IG-Farben, til en dødsleir for alle mulige kategorier ”undermennesker”, etnisk, sosialt, medisinsk og kriminologisk.

Max Planck overtar, og KWG bytter navn[rediger | rediger kilde]

Etter nasjonalsosialismens sammenbrudd i mai 1945 og KWGs siste president Albert Vöglers selvmord i april samme år, overtok Den høyt respekterte 88 år gamle fysiker Max Planck i juli 1945 ansvaret som midlertidig president. I april 1946 ble Otto Hahn løslatt fra brittisk fangenskap, sammen med Werner Heisenberg, Carl Friedrich von Weizsäcker og Max von Laue, og kunne overta presidentvervet. Samme år ble keiserens navn i den britiske sone skiftet ut med Max Plancks navn. Fra 1948: Max-Planck-Gesellschaft.

Albert Einstein - Atombomben - Nedrustning[rediger | rediger kilde]

I mars 1933 leverte Einstein en uttalelse til Ligaen til bekjempelse av antisemittisme, som ikke var tenkt skulle offentliggjøres, men som likevel vakte stor oppmerksomhet i den internasjonale presse. Så lenge muligheten står åpent, ville han kun oppholde seg i et land, hvor politisk frihet, toleranse og likhet er lovfestet for alle borgere.

Ved Princeton i USA hadde Einstein kontakt med kolleger i flere europeiske land, men kun få, men gode kolleger ved KWG, særlig Max Planck, som han hadde full tillit til. Oppdagelsen av kjernespaltningen i Berlin 1938 og muligheten til en kjernereaksjon med enormt potensial, virket skremmende fra et krigs hissig Tyskland som europeisk stormakt. Ungarske jødiske fysikere i USA, som var overbevist om at kjernespaltningen kunne frigjøre uanede mengder energi, overtalte Einstein i 1939 til å skrive et brev til Franklin D. Roosevelt. Han nølte med å oppfylle oppdraget, men en atombombe i Hitlers hender var en trussel. I et brev advarte Einstein Roosevelt mot konsekvensene av kjernespaltningen og muligheten til å framstille kjernefysiske våpen: ” Jeg tror vi må unngå at Tyskland, under Hitler, alene får muligheten til å ha dette våpen i besittelse. Det ville være den virkelige fare i dag.”[1]:Avsnitt:”Der Atomtod und die Verantwortung des Naturwissenschaftelers.”

  1. ^ I.Tessmann/W.Frede:”Albert Einstein: Leben und Werk.", 1987.

Brevet var en medvirkende faktor til det kjernefysiske Manhattan-prosjektet 1942-45; deltagerne var fra USA, Storbritannia og Canada, med fysikeren Robert Oppenheimer som vitenskapelig leder. Einstein selv var ikke med i prosjektet og prioriterte andre forskningsområder.

Roosevelt døde i april 1945. Hans etterfølger Harry Truman ga ordre til å slippe bomben over Japan for å avslutte 2. verdenskrig. Einstein gikk allerede i 1945 aktivt inn i internasjonalt nedrustnings – og fredsarbeid. Han skrev under flere opprop. I 1955 Russell-Einstein-Manifestet, som på tvers av ideologiske skillelinjer i den kalde krigen mellom øst og vest, krevde forpliktende nedrustningsavtaler. Einstein vendte kun én gang tilbake til Tyskland, anonymt i 1952.

Opgjør med rasebiologien i 1947?[rediger | rediger kilde]

Mens fysikere og kjemikere i 1945 langt på veg gikk fri for mistanker om ideologisk tilslutning ti Nazistatens rasepolitikk, stilte det seg helt annerledes med instituttene for antropologi, rasehygiene, eugenikk, psykiatri og biokjemi. De to første instituttene kom til å trekke seg all oppmerksomhet på grunn av direktøren, professor Verschuer og hans nære forhold til dr. Mengeles eksperimenter i konsentrasjonsleirene.

I 1947 ble professor Verschuer satt under anklage som medløper med nazistaten. Han ble idømt en bot på 600 riksmark og tildelt yrkes forbud. Det ble imidlertid ikke fremlagt et bevis for anklagene før i 2001. Yrkesforbudet ble opphevd i 1949, etter at en vitenskapelig kommisjon med støtte fra Den evangeliske kirke i Frankfurt, utga en betenkning til støtte for Verschuer som en uerstattelig forsker på rasebiologiens område. I 1950 begynte kunne han starte opp en ny karriere som professor ved Dert medisinske fakultet i Munster.

Et oppgjør med rasebiologien og de medisinske forbrytelser mot menneskeheten kom først i sin fulle bredde 56 år etter kapitulasjonen i 1945.

Opgjør med rasebiologien i 2001[rediger | rediger kilde]

MPG unnskylder seg overfor ofrene[rediger | rediger kilde]

Det gikk 32 år etter Auschwitz prosessen, før MPG i 1997 reagerte ved å nedsette en studiekommisjon til granskning av KWG´s rolle under nasjonalsosialismen.[1]

  1. ^ “Die Präsidentenkommission zur Erforschung der Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus.” I:“Symposium in Berlin”, Impressum, Referat für Presse und Öffentlichkeit der MPG. München 2001.

Derved unngikk man å ramme en av nestorene, Nobelprisvinneren og ærespresidenten Adolf Butenandt, som døde i 1995. Det kunne ha skjedd før. Fra 1960 til 1980åra kom det ut en rekke bøker som gikk nøye inn på medisinsk mishandling og drap på pasienter under krigen.[1]

  1. ^ Alexander Mitscherlich: ”Medizin ohne Menschlichkeit” 1960. Klaus Dörner: “Nationalsozialismus und Menschenvernichtung” 1967. “Der Krieg gegen die psyhisch Kranken” 1980. Ernst Klee: “Euthanasie und NS Staat” 1983. B. Müller-Hill: “Tödliche Wissenschaft” 1984. Robert J. Lifton: “The Nazi Doctors. Medical Killing and the Psychology of Genocide”, London 1986.

På tross av flere rettssaker mot leger i samme tidsrom, som hadde medvirket i medisinske forsøk på mennesker, og de mange leger som verbalt eller stilltiende hadde godkjent disse forbrytelser, var det først på den 92. forbundsforsamling av leger i Berlin 1989 at en medisinsk professor offentlig innrømmet den tyske legestands medskyld for forbrytelser mot menneskeheten. De 350 av 90 000 leger som var direkte delaktige i medisinske forbrytelser mot pasienter, erkjente hverken ansvar eller skyld, mens de 23 legene som i Nürnberg ble dømt skyldig i medisinske forbrytelser, forsvarte seg med at de kun handlet etter ordre fra høyere hold.

MPG President Huberts Markls erklæring[rediger | rediger kilde]

På et symposium i Berlin 7. og 8. juni 2001 kunne MPGs president, professor Hubert Markl, presentere studiekommisjonens konklusjoner: ”Historikerne har funnet overbevisende vitenskapelige belegg for ideologisk medansvar, og til dels aktiv medvirkning av direktører og medarbeidere ved flere biologivitenskapelige institutter for forbrytelser under nasjonalsosialismen. Følgelig har ledelsen ved KWG vitende eller uvitende tolerert at vitenskapelig ansatte ved flere institutter, aktivt har deltatt hinsides alle moralske grenser i nasjonalsosialismens biologisk-rasistiske politikk".[1]

  1. ^ “Biowissenschaften und Menschenversuche an Kaiser-Wilhelm-Instituten – Die Verbindung nach Auschwitz. Symposium in Berlin 2001.

Forskerne arbeidet med sine grenseoverskridende forskningsprosjekter i psykiatriske tvangsanstalter eller i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Til disse forskere, nevnes et navn: Otmar Freiherr von Verschuer ved Institutt for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk. Dr. Josef Mengele hadde som tidligere assistent også nære kontakter til Verschuer mens han var i Auschwitz.

Hubert Markl poengterte at unnskyldningen overfor ofrene kom alt for sent. Auschwitz fant ikke sted på en annen planet, men i det tysk besatte Polen med forbindelser til forskere i Berlin. Det nødvendige kildemateriale om forbrytelsene som angikk KWG, ble først tilgjengelig i 1995. Om så viktigere var det at konferansen kunne presentere et levende kildemateriale, ofre fra eksperimenter i Auschwitz. Det som skjedde på 1980 tallet, var at yngre forskere og forfattere vedkjente seg Auschwitz som tysk politisk og medisinsk historie. Det var enklere å gi Hitler, Himmler og SS skylden for grusomhetene i konsentrasjonsleirene, frikjenne statsbyråkratiet, hæren, politiet, universiteter, skoler, kirker, og la folket slippe å reflektere over ansvar for ondskapen. I Berlin 2001 var en frifinnelse umulig.

Status for MPG i 2012[rediger | rediger kilde]

Max-Planck-Selskapet hadde per 1. januar 2012 80 institutter og forskningssentre, dessuten fire institutter og et forskningssenter i utlandet. Til sammen 16 873 medarbeidere, derav 5222 vitenskapelige og 4641 stipendiater. 21 514 studenter som hjelpeassistenter, bachelors, doktorander og gjesteforskere. Kvinneandelen er på 44,5 %, derav 27,5 % forskere, 55,3 vitenskapelige medarbeidere. 16,4 % av de ansatte er utenlandske medarbeidere. Blant forskerne var 33,1 % utenlandske; blant gjesteforskere 52,3 %.[1]

  1. ^ MPG/ARCHIV-BERLIN, 20.3.2012.

Referanser[rediger | rediger kilde]