Viken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Viken i middelalderen, tegnet av Ivar Refsdal.

Koordinater: 59°20′N 10°30′Ø Viken er et historisk navn på området rundt Oslofjorden. Det er blitt spekulert om ordet viking betyr nettopp «person fra Viken». I korte perioder av vikingtiden hadde danske konger herredømme over Viken, noe som fremgår blant annet av de frankiske riksannalene som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred, angrep Vestfold (her kalt Westarfoldam) i 813 for å sikre rikets «nordvest-grense». Ottar fra Hålogaland forteller at da han seilte ut fra Kaupang i Vestfold med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han «Danmark» på babord side. Da må han ha regnet Østfold og Båhuslen som en del av Danmark. Sverre Steen mener Norge var oppdelt i et område med dansk overherredømme i Viken; et vestnorsk kongedømme, i alminnelighet forbundet med Trøndelag og nokså selvstendig; og et opplandsk rike med størst forbindelse og støtte østover.[1]

Den norske kongemakten begynte for alvor å hevde seg i Viken med Olav Haraldsson (1015–28), mest fordi Knut den mektiges død i 1035 medførte en kraftig svekkelse av den danske kongemakten. Presset på Norge lettet mens danskene var opptatt med innbyrdes kamp om tronen, men først da Valdemar II døde i 1241, var Norge ute av den danske maktsfæren. De norske kongene etablerte nå sin autoritet over Østlandet, en utvikling som nådde sitt høydepunkt da hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Oslo i 1314.[2]

Det er uenighet mellom historikere om hvor grensene for det geografiske området som kalles Viken, gikk i vikingtiden. Spørsmålet stilles om kanskje Viken strakk seg til Rygjarbit eller helt til Lindesnes, og om danske konger har hatt herredømme i Viken i langt større grad enn det som kommer fram i Snorres kongesagaer. Det egentlige Norge gikk fra Lindesnes og omfattet Vestlandet og landet nordover.

Det gamle Viken utgjorde tingkretsen for Borgartinget som ble holdt årlig i Borg (Sarpsborg), og omfattet de tre fylkene Vestfold, Vingulmark og Ranafylke, altså området fra Rygjarbit ved Agder og ned til Gøta elv. Vestfold bestod den gang av Grenland (med Kragerø, Drangedal og Nome), dagens Vestfold fylke, dagens Kongsberg (Sandsvær), Drammen, Eiker og Lier. Vingulmark bestod av Hurum, Røyken, Asker, Bærum, Oslo, Follo og Østfold utenom Marker. Ranafylke bestod av Bohuslän fra Svinesund til Gøta elv, og ble senere delt i syslene Ranrike i nord og Elfsysla i sør.

På 1100-tallet lå fire av landets seks største byer i Viken: Tønsberg, Oslo, Sarpsborg og Konghelle.[3] Skien lå i nærheten. (Bergen og Nidaros var imidlertid landets største og viktigste byer.)

Grenland ble på 1200-tallet skilt ut fra Vestfold og slått sammen med Telemark i forbindelse med at riket ble inndelt i sysler under kong Sverre. Telemark ble også lagt under Borgartinget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://arkeologi.blogspot.com/2006/11/mellom-danmark-og-normanna-land.html
  2. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 13), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  3. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 218)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjell-Olav Masdalen: Fra Lindesnes til Rygjarbit. Dansk-norske maktrelasjoner på Agder i vikingtid og middelalder Aust-Agder-Arv 2005-2006.
  • Frans-Arne Stylegar: Åslaug-Kråka fra Spangereid og Ragnar Lodbrok: om Lindesnesområdet som kulturell 'melting pot' i vikingtid og tidlig middelalder Karmøyseminaret 2002.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Vikværsk eller viksk, målføret eller dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra Viken
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.