Viglysing

Viglysing fra norønne víglýsing f. drapslysing el. drapskunngjøring ved drapsmannen selv.

En viglysing var i det norønne samfunnet den juridisk fastsatte kunngjøringen av drap ved drapsmannen selv. Viglysinger blir nevnt allerede i Gulatingsloven og forble sentrale fram til langt ut i dansketiden. I Mannehelgebolken i Gulatingsloven står lov 156 “Um Viglysing”. Denne loven gjennomgår svært detaljert hvordan en viglysing må gjennomføres for at et drap ikke skulle regnes som et mord. Et drap var på den tiden ikke nødvendigvis ulovlig i seg selv; det som skilte, var om drapet var begått på en lovlig eller en ulovlig måte. Det store skillet med hensyn til drap, og f.eks også tyveri av eiendeler, var om det ble gjort åpenlyst eller i hemmelighet. Denne loven ble også, med noen få forandringer, videreført i Magnus Lagabøters Landslov.

Gjennomgang av loven

Selve loven er som de fleste i Gulatingsloven en kasuistisk lov. Den viser til et eksempel hvor to menn treffes og den ene blir drept. Om den døende mannen fortsatt kunne snakke da han ble funnet, var mannen han selv oppga å regne som drapsmann. Men dersom offeret oppga en mann og en annen mann senere lyste drapet på seg selv, da var begge drapsmenn selv om det bare fantes ett sår på den drepte. For å lyse et drap på lovlig måte måtte drapsmannen gå til den første gården han kom til etter å ha forlatt åstedet, dersom det ikke bodde slekt, venner eller undersåtter av offeret på denne første eller den andre gården han kom til. Senest ved tredje gård var han imidlertid lovbundet til å lyse drapet uansett hvem som bodde der. Drapsmannen måtte oppgi sitt sanne navn og hvor han holdt hus. På tinget som ble kalt sammen skulle det så gjøres viglysingsvitne, hvor drapsmannen ble anklaget for viget. Om arvingen av den avdøde beskyldte en annen mann for viget så skulle den nye anklagede sverge lyrittareid på sin uskyld. Lyrittareid var en ed på uskyld i en anklage, avlagt av den anklagede og to vel ansette menn som kjente ham. Dette kan regnes som et system for karaktervitnemål . Hvis drapsmannen hadde fulgt loven om å lyse et drap var drapet et vig, og han unngikk en mordanklage. Saken kunne da ofte gjøres opp ved å betale bot (oftest en pengesum) til den krenkede parten, for å oppnå fred partene imellom og unngå f. eks. hevnfeider.

Uten viglysing eller viglysingsvitne og lyrittareid var drapsmannen å regne som morder. En mann som ble dømt som morder var i kraft av dette ubotamann. Ubotamann var etter loven den som hadde handlet så ille at han ikke kunne gjøre bot for det. Å bli regnet som ubotamann betydde at man sto utenfor loven og dermed ikke nøt lovens beskyttelse. Enhver kunne da fritt ta livet av ubotamannen uten å frykte juridiske eller sosiale konsekvenser.