Viderebruksdirektivet
Viderebruksdirektivet er EU-direktiv 2003/98/EF om viderebruk av offentlig informasjon.
Direktivet skal bidra til økt verdiskapning ved at offentlig informasjon gjøres tilgjengelig for viderebruk i resten av samfunnet, typisk ved etablering av verdiøkende tjenester.[1]
Direktivet gjelder i utgangspunktet for alle dokumenter som det offentlige besitter, se artikkel 1 nr 1. Unntak og presiseringer fremgår av artikkel 1 nr 2-5. Direktivet omfatter ikke dokumenter som er omfattet av taushetsplikt (nr 2 litra c), eller som bare en begrenset krets, f.eks. parter, kan kreve innsyn i (nr 3). Direktivet gjelder ikke for dokumenter tredjemann har immaterielle rettigheter til, se nr 2 litra b. Direktivet begrenser heller ikke borgernes rett til personvern (art 1 nr 4), og det skal forstås med de begrensninger som følger av internasjonale avtaler om immaterielle rettigheter (art 1 nr 5).
Det offentlige skal tilby dokumentene i elektronisk form, så fremt dette er mulig (art 3), i alle eksisterende formater (art 5). Det er også gitt regler om ikke-diskriminering , transparens og gebyrer.
En interdepartemental arbeidsgruppe i Norge fremmet i rapporten forslag til hvordan direktivet skulle innlemmes i norsk rett.[2] Direktivet gjennomføres i norsk rett med offentlighetsloven av 2006.
Fotnoter og referanser [rediger]
- ^ Fortalen avsnitt 25
- ^ Fra bruk til gjenbruk
