Vedder (krigsskip)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det danske panserskipet «Rolf Krake» fra året 1864, med vedderbaug og to tårn for og akter.

Vedderen som et egnet og dødelige våpen i antikken mellom krigsfartøyene av type galeien som skal kunne senke et fiendtlige skip med en vedderstevn, ble gjentatt på nytt i midten av 1800-tallet med innføringen av dampdrift som tillatt fri manøvrering uavhengig av vind og strøm. Dertil hadde de første krigsskipene med panserplater på seg som effektiv beskyttelse mot prosjektiler fra skipsartilleri blitt satt i bygging i slutten av 1850-årene, hvilken oppmuntret de ulike taktiske tenkerne til å gruble på om det meste effektive våpenet vil være vedderen under sjøstrid. Skipskonstruktørene fulgt opp denne tanken ved å montere på markerte vedderbaug som et alternativt angrepsvåpen, og i 1861 ble de første større krigsskip med vedderbaug sjøsatt- bredsides panserskipene «Magenta» og «Solferino» i Frankrike.

Franskmennene i den siste halvdel av 1800-tallet var overbevist om vedderbaugens fortreffelighet i møte med fiendtlige skip under sjøstridigheter og deretter forbrukte store ressurser på å gi deres krigsskip av en viss størrelse et særpregende utseende med sylskarpe vedderbaug. Dette ble kopierte av de fleste marineflåter verden rundt, og i slutten av 1860-årene hadde vedderbaugen blitt et karakteristisk trekk for de nyere panserskipene som ble tatt i bruk. Mindre krigsskip som pansrede tårnskip og batterifartøyer ble tatt i bruk i flere kriger som den andre slesvigske krigen i 1864 mellom Danmark og de tyske statene Preussen og Østerrike. Det første danske panserskipet «Rolf Krake», som var bygget i britisk verft i 1863, hadde vedderbaug.

Den pansrede vedderen[rediger | rediger kilde]

Det første krigsskipet som faktisk var konstruert som en eneste stor vedder som deres fremste rolle under sjøstridigheter, er den franske pansrede vedderen (armoured ram i engelsk) «Taureau» konstruert og sjøsatt av skipskonstruktøren Dupuy de Lome i 1865 med en taktisk svingradius for å ha størst mulig effektivitet i angrep spesielt på trang farvann. Vedderen kun bestykket med ét eneste skyts hadde en vedderbaug som stakk meget langt forut under vannlinjen. «Taureau» var ment for kystnære forsvarsoppdrag, og ble etterfulgt av fire andre pansrede vedderfartøyer fra Cerbère-klassen som fikk et pansrede tårn montert på forskipet. Formålet med disse pansrede vedderfartøyene var for å rette knusende anslag på fiendens skip i kystnære farvann, og dette opptok mye av det franske forsvarets krefter til sjøs om å ha et avskrekkende kystforsvar mot fiendtlige nærhet.

Andre marineflåter tok også til seg den pansrede vedderen for forskjellige formål, den meste minneverdige er den italienske marinens pansrede vedderfartøyet med pansertårn, «Affondatore» (Senkeren) som kom til Italia midt under den tredje italienske selvstendighetskrigen med Østerrike i 1866. Under slaget ved Lissa skulle dette potensielle angrepsfartøyet med sitt blotte nærvær forverret situasjonen for italienerne selv ettersom admiral Carlo Pellioni di Persano forlot flaggskipet uten at resten av krigsflåten var underrettet. Tegetthoff rammet og sank det italienske flaggskipet mens «Affondatore» ble holdt unna ved konsentrert ildgivning fra å gjøre det samme. Vedderen ble påført så store skader at det oppstod lekkasjer, og tålte ikke stormvær i Ancona havn.

Den britiske marineflåten hadde også pansrede vedderfartøyer for kystforsvar som Belleisle-klassen på to skip, «Hotspur», «Rupert» og Conqueror-klassen på to skip som i tillegg til vedderbaugen var også godt bestykket, men lite egnet for ferd på åpen sjø i røft vær. Disse var tenkt erstattet av den nye skipstypen torpedovedderen, men det ble ikke noe av dette etter «Polyphemus» var sjøsatt i 1881. Denne nye torpedovedderen hadde en vedderbaug på tre meter som skulle være et angrepsvåpen i tillegg til torpedoene fra bredsiden.

De amerikanske vedderfartøyene[rediger | rediger kilde]

«Queen of the West» fra Ellet`s Rams rammet sørstatsfartøyet «Vicksburg» 2. februar 1863.

Første gang veddertaktikken var tatt i bruk under den amerikanske borgerkrigen, var den 8. mars 1862 i James-elven ved Hampton Roads der en flotilje på flere fartøyer fra nordstatsflåten ble angrepet av panserskipet «Virginia». Fregatten «Cumberland» ble rammet av panserskipet som hadde fått montert på seg vedderbaug, og etterlatt synkende på grunt farvann. De konfødererte sjøoffiserene i Sørstatene som tok i bruk pansrede skip i deres krig, hadde konkludert med at veddertaktikken vil være fornuftige for å spare på krutt og prosjektil. Mot sårbare fartøyer gjerne bygget i tre var det et meget godt alternativ for de konfødererte panserskipene. Over halvparten av alle panserskipene bygget i Sørstatene hadde vedderbaug som gjerne kunne være meget primitivt.

I kystnære farvann med rolig sjø og på beskyttet farvann som i elvene hadde begge parter tatt i bruk veddertaktikken med varierte hell, også av upansrede fartøyer som i floden Mississippi der oberst Charles Ellet opprettholdt den såkalte «ram flotilla» med elvefartøyer ombygget til vedderfartøyer, kalt «Ellet`s Rams». Et typisk vedderfartøy på Mississippi-floden var gjerne raskt, en forsterkede vedderbaug og skroget modifisert for å absorbere sjokket av kollisjonen samt lite bestykning. Vedderfartøyene var brukt under flere dramatiske sjøslager deriblant det voldsomme sjøslaget ved Memphis den 6. juni 1862 der begge elveflåter hadde et oppgjør om herredømmet over floden. Sørstatene tapte sjøslaget og deretter hadde de fødererte marinestyrkene tatt ledelsen.

Veddertaktikk i praksis[rediger | rediger kilde]

Vedderen som et våpen skulle viste seg å være feilslått med tanke på de praktiske erfaringer fra den amerikanske borgerkrigen som beviste at et vedderfartøy ikke var effektivt mot målsfartøyer under bevegelse som manøvrerte under et pågående sjøslag, og selv om man hadde klart å ramme et fartøy så betyr det ikke at man hadde påført målsfartøyet avgjørende skader med mindre man hadde overraskelsesmomentet og stor bevegelseskraft med seg. Et vedderfartøy som angripe et annet fartøy under bevegelse, vil ikke være i stand til å påføre meget alvorlige skader utover kraftige støter med overfladiske skader.

Et strandert skip uten unntak var alltid sårbart for fatale konsekvenser ved et slikt angrep av et vedderfartøy som sett under Sjøslaget ved Lissa i 1866. Der hadde «Re d´Italia» blitt truffet i forveien så krigsskipet kom utenfor kontroll og måtte stoppes i vannet. I stillstand ble det italienske flaggskipet rammet av det østerrikske flaggskipet med usedvanlig stor kraft, som knuste skroget som forresten var oppført i tre. Nøysomme studier av dette fenomenet var ikke tatt til følge av de fleste marineoffiserer i de fleste marineflåtene verden rundt, som deretter etterspurte vedderbaug på deres større krigsfartøyer.

Vedderen var faktisk farligere for ens egne under flåtemanøvreringer som sett i 1893 under en flåteøvelse i Middelhavet der slagskipet «Camperdown» i skade rammet flaggskipet «Victoria», viseadmiral Tryon fulgt med skipet ned i dypet sammen med 357 menn fra mannskapet. Dette var én av mange ulykker mellom marinefartøyer i den siste halvdel av 1800-tallet og fram til etter den første verdenskrigen. Med innføringen av hurtigskytende skyts som produserte et regn av eksploderende granater i 1890-årene på fiendens skip, hadde veddertaktikken som allerede var på vikende front, mistet sitt gyldighet som et taktisk alternativ. Torpedotrusselen fra småfartøyer bestykket med torpedoer hadde ikke bare erstattet vedderen som et formidable våpen, men også framprovoserte mottiltak som forhindret bruk av vedderen mot egne skip.

Men veddertaktikk var fremdeles tatt i bruk som et alternativ under de to verdenskrigene, gjerne mellom større og mindre fartøyer som sett under en episode da slagskipet HMS Dreadnought rammet og senket den tyske ubåten U-29 i mars 1915. Aggressive skipsjefer hadde brukt deres egne skip som et bevegende våpen mot fiendtlige undervannsfartøyer ved flere tilfeller, at man påført seg betydelige skader på sine lettere konstruerte destroyerne blant annet så admiraliteten i Royal Navy var nødt til å nedlegge forbud mot veddertaktikken allerede tidlig i året 1943. Ofte skyldes dette at destroyeren hadde kommet for nær ubåten som var ikke oppdaget før på kloss hold, at det ikke var tid for bruk av egne kanoner. Kaptein Frederic John Walker, kjent som en av de fremste ubåtjegerne i den andre verdenskrigen, hadde senket et stort antall ubåter, hvorav flere ved bruk av veddertaktikken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]