Varsler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For fuglen Varsler, se Varsler (fugl)

Varsler eller fløyteblåser (engelsk whistleblower) er et nyord i norsk som betegner en person som avdekker og varsler om kritikkverdige forhold eller ulovligheter i selskaper, organisasjoner eller offentlige institusjoner der vedkommende har vært eller er ansatt eller involvert. I mange tilfeller har de ansvarlige i bedriften eller organisasjonen forsøkt å dysse ned eller skjule opplysningene om slike forhold eller forsøkt å straffe varsleren, for eksempel ved avskjedigelse. Fenomenet har fått stor oppmerksomhet i media de siste åra, og varsling har ført til flere kjente skandaler i offentlig forvaltning og i næringslivet. Det finnes ingen entydig definisjon på hva som er varsling, i forhold til det man kan kalle ordinær problemrapportering.

Innledning[rediger | rediger kilde]

De fleste forhold som varsles er mindre alvorlige og blir ryddet opp i internt. Dette er den vanligste formen for varsling (intern varsling til en annen ansatt, en overordnet eller et internet kontrollorgan) og man må anta at de fleste slike saker blir ordnet internt. Varsling kan gjelde interne saker, som arbeidsmiljø, eller det kan gjelde forhold som omfatter mange bedrifter eller er i strid med publikums interesse, for eksempel korrupsjon eller tilbakehold av informasjon. Jo mer alvorlige forhold varslingen gjelder, jo mer offentlig interesse vil en slik sak kunne ha. I noen tilfeller vil enkelte varslere velge å informere offentligheten om de kritikkverdige forholdene, for å skape et offentlig press for å utbedre de kritikkverdige forholdene. Det skilles derfor i lovgivning og forskning mellom intern og ekstern varsling.

Interne varslere[rediger | rediger kilde]

De vanligste varslerne er de interne varslerne, som rapporterer om kritikkverdige forhold til andre ansatte, tillitsvalgte, vernetjeneste, interne revisorer eller ledere i virksomheten. Det vil også betraktes som intern varsling om varselet går via en samarbeidspartner, f.eks. en advokat.

Eksterne varslere[rediger | rediger kilde]

Eksterne varslere er personer på innsiden av en virksomhet, som velger å varsle personer eller organer utenfor den aktuelle virksomheten. I disse tilfellene, avhengig av sakens alvorlighet og innhold, vil varslingene skje til kontrollorganer, advokater, media, myndigheter eller til dedikerte kanaler for varsling som f.eks Varslerinstituttet.

Synet på varslerne[rediger | rediger kilde]

Varsling møtes både med oppmuntring og takk, og med kritikk og formelle eller uformelle sanksjoner. Varsling kan betraktes som et viktig demokratisk prinsipp for å avdekke kritikkverdigeforhold overfor offentligheten, og slik bidra til ansvarlighet i privat og offentlig virksomhet og føre til utbedring av kritikkverdige forhold. Andre ser på varslere som angivere og sladrehanker som søker personlig oppmerksomhet på bekostning av virksomhetens og/eller kollegaers omdømme. Det kan oppstå en konflikt mellom «faglig eller akademisk standard» og «lojalitet til arbeidsgiver». Forskningsresultater fra norsk arbeidsliv tyder på at de fleste varslingssaker vanligvis løses internt i virksomhetene, og at det ryddes opp i de kritikkverdige forholdene. Noen varslere utsettes imidlertid for alvorlige sanksjoner fra arbeidsgivere og kollegaer.

Å varsle om kritikkverdige forhold som involverer personer med mer makt og myndighet enn varsleren selv, har lettere for å utløse slike sanksjoner, enn om varslingen involverer personer med tilsvarende formell og sosial makt som varsleren selv.

Flere varslere har fått oppmerksomhet i offentligheten fordi de har blitt utsatt for sanksjoner fra sine arbeidsgivere på grunn av varsling. Undersøkelser viser at de fleste varslingssaker ikke fører til annet enn at forholdet utbedres.

Det klassiske er at det appelleres til varslerens lojalitet, og at varsleren selv stemples som illojal, ukollegial og den som skader arbeidsplassen.[1] Man glemmer at det kun er arbeidsgivers legitime interesser arbeidstaker har plikt til å være lojal mot. Også barn av varslere rammes – de får helseproblemer og dårligere karakterer på skolen. Varslerne selv har klart forverret personlig helse, og noen har forsøkt selvmord.[2] Professor emeritus Edvard Vogt advarer åpent folk mot å varsle.[3]

Sosionomen Cecilie Storbakk vant i saken hun førte mot Skedsmo kommune.[4] Høsten 2006 hadde hun meldt fra om kritikkverdige forhold ved sosialkontoret der hun arbeidet, først til personalavdelingen, så til arbeidstilsynet i Akershus. Ledelsen gjorde seg da skyldig i lovstridig gjengjeldelse mot varsler ved å omplassere henne til en stilling med markant større arbeidsbyrde, midt i en periode da hun var mye sykmeldt.[5]

Varsling i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge gjorde forskningsstiftelsen Fafo en undersøkelse i 2005[6] som viser at de fleste varslersaker løses internt i virksomhetene. Men de varslerne, omkring 20 prosent, som utsettes for represalier og sanksjoner fra arbeidsgiveren, opplever at det å varsle får store sosiale og yrkesmessige konsekvenser for varsleren selv. Blant de forhold som varslere rapporterer om, er sosial isolasjon og eksklusjon, bortfall av arbeidsoppgaver, karrieremessig degradering og tjenestepåtale. Saker som pågår over langt tid, kan ha negative konsekvenser for varslerens private og sosiale liv og vedkommendes helsesituasjon.

Undersøkelse viser et tydelig sammenfall mellom hvor og hvordan saker varsles, og eventuelle negative sanksjoner som varsleren møtes med. Varsling til mediene, Arbeidstilsynet, Arbeidsmiljøutvalg, verneombud og tillitsvalgte er blant de metodene som i størst grad resulterer i sanksjoner mot varslerne. De varslerne som varsler til kollegaer og ledere, møtes atskillig sjeldnere med negative sanksjoner.

Annen forskning i Norge og utlandet tyder imidlertid på at andelen varslere som møtes med negative sanksjoner fra arbeidsgiver, kan være større enn det Fafos undersøkelse tyder på.

Ikke-varslerne – den talende taushet[rediger | rediger kilde]

En tredjedel av arbeidstakerne innenfor pleie- og omsorgssektoren, barnevern og skole, oppgir i Fafos undersøkelse fra 2005[6] at de opplever kritikkverdige forhold som de ikke varsler eller sier fra om. Det gjelder forhold som interne begåtte feil, mobbing og arbeidsbelastninger som fører til langtidssykefravær. Den viktigste begrunnelsen oppgis å være frykt for represalier fra arbeidsgiver og kollegaer.

Lovbeskyttelse[rediger | rediger kilde]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Norges grunnlov slår i § 100 fast ytringsfriheten.[7] Høsten 2006 vedtok Stortinget endringer i arbeidsmiljøloven[8] som er ment å sikre varslerne mot represalier og sanksjoner. Det finnes imidlertid flere kritikere[9] av regjeringens forslag til lovendring, som mener lovforslaget i praksis ikke vil styrke vernet av varslerne. Det finnes etiske retningslinjer for statsansatte[10] som særskilt omhandler varsling.

Kari Breirem som fikk sparken fra advokatfirmaet BA-HR fordi hun nektet å signere en faktura som skulle skjule at tidligere statsråd Tore Tønne hadde mottatt halvannen million kroner for rådgivningsvirksomhet utført for Kjell Inge Røkke, var med i utvalget som jobbet frem varslerparagrafene i loven som ble vedtatt i 2007.

Hun var den eneste i utvalget som selv hadde varsler-erfaring: «Det var ingen av dem som skjønte hva å varsle var.» Breirem slår fast at loven ikke reelt beskytter varslere, og ønsker seg et offentlig varslerorgan, dit varsleren kan gå for å få råd, hjelp og arbeidsrettslig beskyttelse. Det fikk hun ikke gehør for i gruppen, og mener at departementet ikke forstod hva det dreide seg om. FAFO-forsker Sissel Trygstad, medforfatter av boken «Varslere - om arbeidstakere som sier ifra!», hevder at Norge har et av de beste varslervernene i Vesten, men at det lider under manglende rettspraksis. Pål Stenstad, som varslet om at arbeidsgiveren hans, Norweld Control Services i Groruddalen, tok røntgenbilder uten å varsle om strålingen de utsatte omgivelsene for, tapte i tingretten. Selv om det fremgikk i dommen at Stenstad ble vurdert som varsler - og det da ifølge loven er arbeidsgiver som sitter med bevisbyrden - var det likevel Stenstad som overfor retten måtte sannsynliggjøre det som var hendt. Han tapte i tingretten og vant i lagmannsretten[11]. Per-Yngve Monsen som meldte fra om hvordan arbeidsgiveren overfakturerte, og smurte personal i Forsvaret, er en av de få varslerne som har vunnet i retten.[12]

I utlandet[rediger | rediger kilde]

Lovebeskyttelsen for varslere varierer i stor grad verden over. I Storbritannia beskyttes den som avdekker misforhold i publikums interesse av «Public Interest Disclosure Act» fra 1998. I USA er lovbeskyttelsen varierende, avhengig av hva slags forhold varslingen gjelder og i hvilken delstat varslingen finner sted. I 1912 ble det i USA vedtatt en lov som beskyttet statsansatte som varslet forhold til kongressen. Den første loven som beskyttet ansatte i næringslivet, kom i 1972, og gjelder forurensing av drikkevann.

Kjente varslere[rediger | rediger kilde]

Norske saker[rediger | rediger kilde]

  • I 2005 varslet økonomen Per Yngve Monsen at hans tidligere arbeidsgiver Siemens systematisk overfakturerte dataleveranser til Forsvaret. Monsen mistet jobben etter å ha forsøkt å varsle internt mange ganger over lengre tid til flere nivåer i Siemens nasjonalt og internasjonalt. Et granskingsutvalg (Dalseide-utvalget) konkluderte med at Siemens overfakturerte Forsvaret, som resulterte i avtale om tilbakebetaling av 75.6 millioner kroner. Oslo tingrett slo fast at oppsigelsen var hevn for varslingen, og tilkjente Monsen 1,5 millioner kroner i erstatning. Se Siemens-skandalen.
  • I 2006 utga Jon Hustad boken Varsleren, som handlet om barnelegen og professoren Ola Didrik Saugstad, som varslet om dødsfall i forskning.
  • I 2006 varslet Mehraz Rafat og tre andre ansatte i Norfund om at administrerende direktør hadde gitt styret selektiv informasjon om ulike investeringer og at resultater hadde blitt misvisende presentert.[13][14]
  • Hedmark Fylkeskommune satte i 2007 ned et granskingsutvalg for å finne ut om læreren Håkon Hubred, som hadde sagt fra om dårlig arbeidsmiljø ved Sentrum Videregående skole, var en varsler eller ikke. Se Hubred-saken.
  • Pål Stenstad er den første varsleren som har fått domstolenes anerkjennelse og beskyttelse som varsler, i tråd med det nye varslervernet i arbeidsmiljøloven av januar 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://advarsel.no/2007/08/26/varslere-%c3%b8delegger-drammen-kommunes-omd%c3%b8mme/
  2. ^ http://www.nordlys.no/debatt/ytring/article3747807.ece
  3. ^ http://advarsel.no/2008/06/11/varslere-bor-holde-kjeft/
  4. ^ http://www.frifagbevegelse.no/fontene/article4105207.ece?service=print
  5. ^ http://www.frifagbevegelse.no/fontene/article4053649.ece
  6. ^ a b Skivenes, Marit og Trygstad, Sissel (7. november 2005). «Varsling i norsk arbeidsliv. Hva betyr det og hva vet vi». Fafo. Besøkt 8. desember 2006.   pdf – Fafo-notat 2005:29ISSN 0804-5135
  7. ^ LOV-1814-05-17 Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, § 100
  8. ^ Lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling)
  9. ^ Robert Eriksson (Frp), Martin Engeset (H), Åse Gunhild W. Duesund (KrF) og André Skjelstad (V) (11. november 2006). «Regjeringen svikter varslerne». Aftenposten.no. Besøkt 8. desember 2006. 
  10. ^ http://www.regjeringen.no/upload/kilde/mod/bro/2005/0001/ddd/pdfv/256519-etiske_retningslinjer_bokm.pdf Etiske retningslinjer for statstjenesten
  11. ^ https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Stenstad
  12. ^ Intervju med samtlige i «Helg», bilag til Verdens Gang 3.oktober 2009
  13. ^ Flæte, Anne (2013-08-21), «- Jeg ville varslet igjen», Dagens Næringsliv, http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2667592.ece 
  14. ^ Flæte, Anne (2013-08-21), «Utrolig tøft å være varsler», Dagens Næringsliv, http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2667612.ece 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]