Vannkunst
En vannkunst er et mekanisk lensesystem som ble brukt i gruver til pumping av vann og heising av malm og stein. Teknikken ble tatt i bruk i norske gruver på 1700-tallet.
En vannkunst besto av et vannhjul som drives av vannkraft. Et såkalt stangfelt overførte kraft fram til pumpeinnretningen i gruva, som kunne ligge nærmere en km unna. Stolpene i stangfeltet var støttet opp av steinfundamenter og hadde en bevegelig horisontal stokk oppå. På hver side av disse var det sammenkoblede trestenger som var forbundet med vannhjulets veivaksel slik at trestangen på den ene siden gikk framover når den andre gikk bakover. Ved gruva ble stangfeltet vendt 90 grader ned i sjakten, der det drev en rekke stempelpumper som var laget av tre.
Vannhjulet var opptil 8 meter i diameter, og var montert på et solid fundament av stein. Rundt vannhjulet var det bygd et hus, en hjulstue, og her kunne det fyres i kuldeperioder for å hindre ising.
I Norge er det kjent vannkunster ved en rekke gruver, bl.a. Solborg gruve i Arendalsfeltet, og Nikkerudgruvene i Konnerud. Norges lengste stangfelt var tilknyttet Trautgruva i Odal.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Erik Bjørløw-Larsens og Jo Sellæg: KonnerudVerket.