Undervannsfotografering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dykkerpionér Odd Henrik Johnsen med undervannskamera fra 1960-tallet.
Anemone med klovnefisk

Undervannsfotografering er en betegnelse på en aktivitet som går ut på å fotografere under vann. Undervannsfotografi foregår gjerne mens man dykker (med eller uten medbrakt luft), men kan også skje mens man snorkler eller bader. Mange oppfatter dette som en hobbyaktivitet, men undervannsfotografi benyttes også profesjonelt i forbindelse med for eksempel marinarkeologi og marinbiologi. Det avholdes både norsk, nordisk og verdensmesterskap i flere disipliner innen undervannsfotografering.

Historie[rediger | rediger kilde]

Undervannsfotografering har en historie som går helt tilbake til 1856 da det første undervannsbildet ble tatt med et nedsenket kamera av den engelske ingeniøren William Thompson. Det skulle allikevel være franskmenn som gjorde pionerarbeidet i forbindelse med undervannsfotografi. Gjennom et vindu i ei dykkerklokke tok den franske fotografen Bazin i 1866 flere brukbare bilder av et skipsvrak. Han var også den første som brukte kunstig lys.

Den første som tok et kamera med seg under vann i en trykksikker boks og virkelig fikk tatt et bilde, var franskmannen Louis Boutan i 1893. Det virkelige gjennombruddet kom ikke før i 1903, da Boutan kom med den første boka om undervannsfotografering. Boutan var professor i zoologi ved Argo marinbiologiske stasjon ved Banyuls-sur-Mer i det sørlige Frankrike.

Aqualungen, forløperen til vår tids undervannspustesystemer, ble funnet opp av franskmennene Emil Gagnan og Jacques-Yves Cousteau i 1943. Omtrent på samme tid hadde østerrikeren Hans Hass blitt kjent for sine bøker om marinbiologi illustrert med bilder han hadde tatt selv. Hans Hass konstruerte det første serieproduserte undervannhus til kamera.

Det kameraet som mer enn noe annet bidro til å gjøre undervannsfotografering tilgjengelig for den vanlige dykker, er uten tvil det nå så kjente Nikonos. Kameraet ble planlagt så langt tilbake som vinteren 1951-52 av Jacques-Yves Cousteau og Jean de Wouters. Sistnevnte, en belgisk flyingeniør, utviklet kameraet videre til det som i 1959 ble markedsført som «Calypso-phot». Dette kameraet var lite og lett og kunne tas med under vann uten noen som helst form for ekstra hus. Ved hjelp av o-ringer ved alle gjennomføringer og sammenføyninger var det fullstendig tett, og det var garantert å kunne stå imot 50 meters vanntrykk. En litt forenkelet versjon av kameraet ble fra 1963 produsert av Nikon under navnet Nikonos I, og Nikon produserte flere modeller av kameraet. Den siste modellen, Nikonos V, ble produsert fra 1984 til det ble tatt ut av produksjon i 2001. Digital fototeknikk tok deretter over markedet..

Forutsetninger[rediger | rediger kilde]

For å ta gode undervannbilder er det en forutsetning at man har interesse for både dykking og fotografering. Det er også viktig at en behersker begge delene brukbart før en starter med undervannsfotografering. Fotografens evne til å svømme, snorkle og dykke er ikke bare avgjørende for fotografens egen sikkerhet, men også er en forutsetning for å ta gode bilder.

Med bare maske, svømmeføtter og snorkel kan man ta utmerkete undervannsbilder i overflaten eller på grunt vann. Om en ønsker å dykke dypere ned med drakt og luftflasker, er det nødvendig å gjennomgå et skikkelig dykkerkurs på en autorisert dykkerskole.

Kamera og kamerahus[rediger | rediger kilde]

Undervannshus

Det er mange muligheter for valg av undervannsfotoutstyr. Noe av det rimeligste utstyret på markedet er vanntette engangskameraer. Få engangskamera har blits, og for å kompensere for dette benyttes film med høy ISO, noe som gir brukbare bilder i dårlige lysforhold. Det finnes også kameramodeller som kan brukes under vann uten hus, men de færreste av disse kan brukes på større dyp enn noen få meter. Alle undervannshus er utstyrt med betjeningsorganer for å sikre tilgangen til kameraet på innsiden og som dermed gir fotografen tilgang på de fleste funksjoner. Husene kan også ha tilkoblinger for utvendig blitsutstyr.

Vedlikehold[rediger | rediger kilde]

Som for alt undervannsutstyr er vedlikehold også veldig viktig for at fotoutstyret skal virke optimalt. Etter all bruk i saltvann bør fotoutstyret skylles godt. Kanskje enda viktigere er jobben før dykket. For at utstyret fortsatt skal være vanntett, må alle o-ringer og pakninger fuktes i silikonfett (som gjerne følger med kameraet/huset). Det er viktig at en ikke benytter for mye silikon, men kun fukter pakningene. Samtidig med at en gjør dette, renses pakninger og pakningsspor for urenheter som støv, sandkorn og hår. En liten lekkasje kan koste dyrt.

Kameravalg[rediger | rediger kilde]

Noen kamerahus er spesifikke for ett kamera, andre tillater mange alternativer. Husene kan være laget av alt fra billig plast til dyre aluminiumsprofiler. Noen er så heldige at de finner undervannshus til det kameraet de allerede har og kan dermed også benytte de linsene de allerede har. De som ikke er så heldige, har to muligheter: De kan bygge et undervannshus selv eller kjøpe både kamera og undervannshus. Noen få søk på nettet burde kunne gi idéer om priser og mulige fabrikater. De fleste kameraprodusenter tilbyr i dag undervannshus til en rekke av sine kompaktkameraer. Disse er ofte vanntette til over 30 meters dyp. Brukt utstyr kan også være et alternativ.

Digitale kameraer kan ta vare på mange flere bilder enn standard fotografisk film som sjelden har mer enn 36. Dette er en av de viktigste fordelene ved å bruke digitalt kamera under vann, ettersom det er umulig å skifte film under vanns. Den øyeblikkelige tilbakemeldingen gir også raskere læring og økt kreativitet, og det er derfor nesten alle undervannsfotografer nå bruker digitale kameraer.

Kjennskap til kameraet er viktig og at man vet hvilke innstilinger som er tilgjengelige og hvordan man endrer disse under vann. Som nybegynner kan det være en fordel å benytte seg av mest mulig automatikk og heller forsøke å fotografere motiver som passer innstillingene.

Valg av undervannshus[rediger | rediger kilde]

I den åpningen (på engelsk port) av undervannshuset som ligger i forlengelsen av kameralinsa sitter det (eller monteres det inn) en forsats. I prinsippet er det to typer forsatser; flate og kuppelformede. Det gjennomsiktige materialet i forsatsen er gjerne glass eller akryl og forsatsen skaper et virtuelt bilde av omgivelsene, med andre ord et bilde som ser ut som det er på et annet sted enn det virkelig er, Mange undervannshus kan benyttes med flere forsatser.

Kuppelforsats[rediger | rediger kilde]

En kuppelforsats (på engelsk dome port’) er en enkel form for linse som er formet som en del av en kuleflate. Kuppelen har jevn tykkelse over det hele. Når vi prøver å fotografere noe gjennom den, prøver vi faktisk å fotografere et buet bilde som ligger ganske nær kuppelen. For å oppnå best mulig resultat må kameralinsas plassering justeres i forhold til kuppelen slik at den tenkte aksen som går gjennom linsas sentrum også treffer kuppelens (egentlig kulas) sentrum.

Flat forsats[rediger | rediger kilde]

En flat forsats (på engelsk flat port) virker på samme måte som en dykkermaske under vann. Også denne skaper et virtuelt bilde under vann og motivet ser ut som om det er ca. 25 % nærmere enn det virkelig er og har derfor en zoom-lignende effekt under vann.

Lysforhold[rediger | rediger kilde]

Det er mange faktorer som avgjør lysforholdene under vann. Vannets beskaffenhet er en av disse, solas plassering på himmelen er en annen. Skymengde og bølger på overflaten spiller også inn, og sist og ikke minst, siden vann absorberer lys, er dybden en fotograferer på avgjørende. Allerede på noen få meters dybde er tapet av farge og kontrast merkbart og tapet skjer ikke bare vertikalt, men også horisontalt.

Fargetap[rediger | rediger kilde]

Fargetap i vann

Som kjent består lyset av flere farger og hver av fargene har sin frekvens. Fargene med lavest frekvens når ikke så dypt som de med høyere frekvenser. Som en følge av dette når rødt og fargene i denne enden av regnbuen kortest. Allerede ved tre meters dyp vil rødfargen kunne være sterkt redusert. Fargene i den andre enden av regnbuen, fra blå og videre, trenger ned til dybder som ikke er tilgjengelige for sportsdykkere.

For å kunne kompensere for manglende farger har noen kameraer eget program for undervannsfotografering. En slik kompensering ligner trolig bruk av rødfilter som også kunne være en mulig løsning. Andre innstillinger, som for eksempel bruk av et program for gjøre bilder varmere i fargene, kan som bieffekt også føre til en unaturlig bakgrunnsfarge.

En mulighet er, om kameraet tillater det, å benytte rått lagringsformat (RAW) og foreta alle kompenseringer i digitalt mørkerom. Denne strategien kan være nyttig ved fotografering av store objekter hvor man allikevel ikke klarer å lyse opp hele objektet (for eksempel vrak).

Tilleggslys[rediger | rediger kilde]

Tilleggslys i form av blits er vanlig. Det er mange aspekter ved bruk av blits under vann. Brukt på riktig måte vil den gi bildene et skikkelig løft og være et verdifullt verktøy for kreativitet. Blitsen erstatter de tapte fargene og bidrar også til å gi skygge og tekstur. Noen hus tillater bruk av blitsen på kameraet, men denne er ofte ikke kraftig nok. Den sitter gjerne også galt plassert forhold til undervannsfotografering. I vannet er det store mengder med små partikler og plankton, selv om vannet er tilsynelatende klart. Ved bruk av blits vil disse partiklene reflektere lyset. Hvis blitsen og kameralinsa ligger langs samme akse i forhold til motivet, vil det reflekterte lyset fra partiklene dukke opp som sjenerende «snø» i bildet. En løsning på dette er å holde blitsen langt vekk fra aksen av kameralinsa. Ideelt sett betyr dette at blitsen ikke vil lyse opp vannet rett foran objektivet, men vil fortsatt belyse fotoobjektet. Noen blitser leveres med en semi-transparent skjerm som sprer lyset jevnere ut over bildet. Forskjellige systemer med leddede armer og annet tilleggsutstyr blir ofte brukt for å gjøre utvendig blitsutstyr enklere å betjene.

Kreativ bruk av blits[rediger | rediger kilde]

Noen benytter seg også av en tilleggsblits (en slaveblits) som avfyres i det hovedblitsen lyser opp. Bilder der hele bildet lyses opp av tilleggslys kan i blant føre til unaturlige, fargerike bilder. I alle fall føles de unaturlige for dykkere som har opplevd den spesielle stemningen i det tildels fargeløse dypet. Blitsen kan derfor med hell benyttes til kun å fargelegge deler av motivet, som for eksempel et korall eller en fisk, samtidig som resten av bildet forblir uforandret.

Bruk av linser[rediger | rediger kilde]

Vidvinkelbilde med balansert lys fra sol og blits

Alle som har brukt dykkemaske under vann vet at alt virker større og nærmere under vann. Derfor benyttes ofte vidvinkelobjektiver under vann. Med et 35 mm vidvinkelobjektiv blir virkningen omtrent som om man hadde et normalobjektiv (50 mm) over vann.

Avstandsbedømming[rediger | rediger kilde]

Med flat forsats kan forstørrelsen gjøre avstansbedømming til en liten utfordring, men heldigvis blir kameraet lurt på samme måte som oss, og hvis et objekt ser ut som om det er 1,5 meter unna, så stiller man inn kameraet etter dette, selv om den virkelige avstanden er nærmere to meter. Det kan også være verdt å tenke på at blitslyset må gå dobbelt så langt som avstanden til motivet, noe som kan forårsake tap av lys og farger. Med kuppelforsats og ekstra brede vidvinkellinser vil mesteparten av bildet alltid være i fokus. Makroobjektiver benyttes ofte sammen med en avstandsramme som gir perfekt fokusering.

Objektiver[rediger | rediger kilde]

Nikonosserien av undervannskameraer hadde linser laget for å brukes under vann og som derfor tillot direkte kontakt mellom vann og optikk. Noen av disse manglet muligheten til å fokusere på riktig måte når de ble brukt i luft. Noen digitale kameraer har ikke tilstrekkelig bra vidvinkelobjektiver innebygd i kameraet og for å løse dette, er husene ofte laget med supplerende optikk. Noen hus tillater bruk av våtkoplede forsatslinser. Disse tres på utsiden av objektivet og øker synsfeltet. Disse forsatslinsene kan settes på eller fjernes under vann. På denne måten kan kameraet benyttes til både makro og vidvinkelfotografering på samme dykket. De fleste undervannsfotografer bruker gjerne enten en vidvinkellinse eller et makroobjektiv som tillater nærbilder. Dermed elimineres også problemet med å ha for mye vann mellom kameraet og motivet.

Forvrengning[rediger | rediger kilde]

Optikkens form og kvalitet kan forårsake større eller mindre forvrengning av bildet. Forvrengningen er som oftest mest utpreget i bildets hjørner. I de fleste sammenhenger har dette liten eller ingen betydning. Tydeligst synes slike feil ved dykk i bassenger med firkantede fliser, noe man kan tenke seg å gjøre for å teste nye linser, forsatser eller undervannshus.

Profesjonell bruk av undervannsfotografering[rediger | rediger kilde]

Marinarkeologi[rediger | rediger kilde]

Bruk av undervannsfoto er en viktig del av jobben med å dokumentere vrakfunn. Ikke kun som illustrasjonsfoto, men også med bilder som kan brukes som dokumentasjon og støttemateriale ved arkeologiske undersøkelser. Fotomosaikk er en teknikk som benyttes mye ved utgraving av gamle skipsvrak. Mosaikken settes sammen av mange, tildels overlappende bilder. Bildene tas i samme avstand fra motivet og vinkelrett på bunnlaget. Posisjonen til bildet kan bestemmes i forhold til et utlagt rutenett eller ved å måle avstanden fra tre faste punkter.

Marinbiologi[rediger | rediger kilde]

I marinbiologi og ved vannforskning benyttes stereofotografi. Metoden går ut på å ta bilder med to kameraer samtidig. For å se endring over tid gjentas operasjonen med faste intervaller. Kameraene monteres i ei ramme slik at avstanden mellom kameraene forblir lik fra bilde til bilde. Ramma holdes på riktig plass av forhåndsplasserte referanser. Referansene er de eneste som står igjen mellom hver fotografering. Bildene kan betraktes parvis som tredimensjonale bilder, noe som gjør artsidentifikasjon, måling av objektenes størrelse og telling av organismer enklere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knut Kvalvågnes (1985). Med kamera under vann. Oslo: Norges Dykkeforbund/Universitetsforlaget. 
  • Steve Rosenberg/John Ratterree (1991). Shoting Underwater Video. Huston, Texas, USA: Pisces Books. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Underwater photography – bilder, video eller lyd