Uførepensjon
Uførepensjon (også kalt uføretrygd) er en pensjon fra folketrygden som skal sikre inntekt til livsopphold for den som har fått arbeidsevnen langvarig nedsatt med minst 50 % på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Uførepensjon består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Pensjonsprosenten er 45 for poengår før 1992 og 42 for poengår fra og med 1992. For å få full pensjon må man ha minst 40 års botid i Norge. Kortere trygdetid gir lavere pensjon. Tilleggspensjon forutsetter at man har opptjent pensjonspoeng i minst tre år.
Størrelsen på tilleggspensjonen er bl.a. avhengig av
- hvor mange år man har opptjent pensjonspoeng
- hvor høy arbeidsinntekten har vært i opptjeningstiden.
«Uføreytelse» er en fellesbetegnelse for (tidligere) tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. «Uførestønad» foreslått som navn på ny uførepensjon fra folketrygden.[1] I Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) er det foreslått at ytelsen skal hete uføretrygd.
Siden uførepensjon ble innført i 1961 er omtrent 1,1 millioner personer innvilget ytelsen.[2] I 2005 ble det brukt nesten 49 milliarder til uføretrygd, det økte til 61 milliarder i 2013.[3]
Også private forsikringer og pensjonsordninger kan gi ytelser ved uførhet. Disse kan inneholde alt fra premiefritak ved langtidssykdom til ytelser som kommer i tillegg til NAVs utbetalinger, avhengig av avtale. Ifølge OECD er Norge blant de land med flest uføretrygdede relativt i forhold til befolkning.[4]
Referanser [rediger]
- ^ NOU 2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre kap. 12.6.
- ^ Uføretrygden runder 50 i MEMU nr. 1/2011 på side 4–5.
- ^ «Antall uføretrygdede øker kraftig», artikkel i Aftenposten, 11. oktober 2012
- ^ «Mens det gjennomsnittlige OECD-land bruker 1,9 prosent av bruttonasjonalprodukt på syke og uføre, bruker vi 4,8 prosent.», fra artikkelen «En ubehagelig sannhet» i avisen Dagens Næringsliv, lørdag 27. november 2010.