Tie-break

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
To spillere på vei til en tie-break i tennisturneringen Wimbledon.

Tie-break er en prosedyre for å kåre vinneren når stillingen er uavgjort ved slutten av en konkurranse eller en del av en konkurranse.

I noen tilfeller kan tie-break bestå av en ny runde med spill, for eksempel i en uavgjort spørrekonkurranse hvor deltagerne kan få tilleggsspørsmål for å kåre vinneren. I andre tilfeller – ofte i idrett – må deltagerne konkurrere i en ekstra omgang med spill for å kåre vinneren. Denne ekstraomgangen har gjerne andre regler enn ordinære omganger, slik som straffesparkkonkurranser i fotball.

I tennis kommer tie-break til anvendelse når de to spillerne begge har nådd 6 partier. I tennis ble tie-break funnet opp av Jamen Van Alen i 1965 med det argument at det ville gjøre tennissporten mere seervennlig. Uten tie-break kunne man aldri vite hvor lang tid en kamp ville vare. Sporten ville ikke anerkjenne hans argument inntil to tennisspillere i 1969 spilte en ganske besynderlig kamp i Wimbledon-mesterskapet. Gonzalez beseiret Pasarell: 22–24, 1–6, 16–14, 6–3, 11–9. Senest har man sett Roger Federer beseire Andy Roddick 16–14 i siste sett i Wimbledon-finalen i 2009. Grunnen til dette er at tie-break stadig ikke spilles i siste sett i Davis Cup og tre av de fire grand slam-turneringene, alle bortsett fra US Open. Opprinnelig kom tie-break først ved 8–8, en regel som ATP endelig aksepterte i 1971. Senere kom det dog ned på 6–6 i 1979.