The Valentyne Suite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

The Valentyne Suite var det andre albumet som ble gitt ut av bandet Colosseum, i 1969. Det var Vertigo Records første albumutgivelse, albumet nådde nummer 15 i UK Albums Chart i 1969. Albumet nådde topp nummer 18 i Australia i 1970[1]. Selv om sangen "The Kettle" offisielt er oppført som skrevet av Dick Heckstall-Smith og Jon Hiseman, hevdet bassist og produsent Tony Reeves senere at den ble skrevet av gitarist og vokalist James Litherland. Sangens riff ble senere benyttet i tre sanger, særlig kjent er «Ya Mama» av Fatboy Slim.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Albumet er beskrevet som et av Englands fremste jazz-rock album, - eller mer nøyaktig rock-jazz album, de fleste av medlemmene i Colosseum hadde gått læretida i bluesband, og det viser veldig sterkt på noe av materialet her.

De tre første sporene på side A, «The Kettle», «Elegy» og «Butty's Blues» er ikke av albumets sterkeste. Men på «The Machine Demands a Sacrifice» starter albumets storhet. Sporet inneholder også en solo av organisten Dave Greenslade og saxspiller Dick Heckstall-Smith.

Albumets høydepunkt er side B «The Valentyne Suite», som tar bandet ut av sin bluesete komfortsone til noe nærmere prog-rocken. Suiten består av tre temaer/spor «January's Search», «February's Valentyne» og «The Grass is Always Greener», tilsammen over 16 minutter. Et fjerde tema/spor var opprinnelig skrevet til som siste sats suiten, «Beware the Ides of March». Men siden «Beware the Ides of March» allerede hadde blitt utgitt i Storbritannia på deres første album Those Who Are About to Die Salute You ble sporet ikke med på The Valentyne Suite. Bandleader Jon Hiseman er en tydelig frontfigur hele tiden, hans energiske tromming er fylt med jazz mens backbeaten er litt mer prog-rock. Greenslade eneste virkelige solo i suiten minner om en vintage Keith Emerson. I ettertid er dette kanskje ikke helt det klassiske som det virket den gangen, men det er fortsatt lyttbart, og for mye av tiden, ekstremt hyggelig.[2][3]

At albumet ligger et sted mellom jazz-rock og prog-rock gjør at det ikke er regnes som en klassikker i noen av sjangrene, men det er regnet som et album det også i ettertid virkelig er verdt å lytte til.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

Side A

  1. «The Kettle» (Dick Heckstall-Smith, Jon Hiseman) – 4:28
  2. «Elegy» (James Litherland) – 3:14
  3. «Butty's Blues» (Litherland) – 6:46
  4. «The Machine Demands a Sacrifice» (Litherland, Heckstall-Smith, Pete Brown, Hiseman) – 3:53

Side B

  1. «Valentyne Suite Theme One: January's Search» (Dave Greenslade) – 6:25
  2. «Valentyne Suite Theme Two: February's Valentyne» (Greenslade) – 3:33
  3. «Valentyne Suite Theme Three: The Grass is Always Greener» (Heckstall-Smith, Hiseman) – 6:55

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Colosseum[rediger | rediger kilde]

  • Dave Greenslade - Hammondorgel, vibrafon, piano, bakgrunds-vokal på "The Machine Demands a Sacrifice"
  • Dick Heckstall-Smith - saksofoner, fløyte på "The Machine Demands a Sacrifice"
  • Jon Hiseman - trommer, maskin på "The Machine Demands a Sacrifice"
  • James Litherland - gitarer, vokal
  • Tony Reeves - bassgitarer

Andre medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Neil Ardley - dirigent på "Butty's Blues", strengearrangement på "Elegy"

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kent, David (1993). Australian Chart Book 1970–1992. ISBN 0-646-11917-6. 
  2. ^ a b «Valentyne Suite - Colosseum | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 28. november 2020. 
  3. ^ «Interview with TONY REEVES». DMME.net (engelsk). Arkivert fra originalen 3. april 2019. Besøkt 28. november 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Valentyne_Suite&oldid=24082950»