Systemikk
Innen systemvitenskap og systemfilosofi er systemikk[1] et initiativ til å studere systemer. Det er et forsøk på å utvikle logiske, matematiske, tekniske og filosofiske paradigmer og rammeverk hvor fysiske, teknologiske, biologiske, sosiale, kognitive og metafysiske systemer kan studeres og modelleres.[trenger referanse]
Begrepet systemics ble foreslått i 1970-årene av den argentiske fysikeren Mario Bunge med flere som et alternativt paradigme for forskning relatert til generell systemteori og systemvitenskap.[2]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Autopoiesis, system som kan produsere og opprettholde seg selv ved å lage sine egne deler
- Det tredelte kontinuumsparadigme, teoretisk grunnlag for systemmodelleringsrammeverk
- Dynamisk system, modell av hvordan et geometrisk punkt avhenger av tiden
- Integralteori, rammeverk for å integrere ulike teorier
- Kybernetikk, styring basert på regulerende tilbakekobling
- Metakunnskap, kunnskap om kunnskap
- Metasystem, system for å analysere, beskrive, generalisere og modellere andre systemer
- Metateori, teori hvis emnet i seg selv er teori
- Paradigmeskifte, distinkt konseptuelt mønster eller tankemønster
- Relativisme, standpunkt om at standarder for objektivitet, sannhet eller rasjonalitet er relative
- Reliabilisme, teori om at tro rettferdiggjøres av pålitelige prosesser
- Sosiokognitiv, problem hvor komplekse kognitive og sosiale egenskaper er gjensidig koblet og essensielle
- Systemdynamikk, teorien om ikke-lineære komplekse systemer
- Systemografi, representasjon av komplekse fenomener som en konstruert modell av et generelt system, for konseptualisering, analyse eller simulering
- Systemteori, tverrfaglig felt om studiet av systemer
- Systemteknikk, tverrfaglig ingeniørfagfelt om design og administrasjon av komplekse systemer
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Rune Gunnarskog, Daniel Røed. «Utforskaren i praksis - Korleis nyttar samfunnsfaglærarar Utforskaren i undervisning?» (PDF). «Christoffersen og Johannessen (2012) beskriv samfunnsfagleg metode som ein måte å gå fram på for å få informasjon om den sosiale verkelegheita, korleis denne informasjonen kan analyserast, og kva den fortel oss om samfunnsmessige forhold og prosessar. Dei skriv også at dei viktigaste kjenneteikna ved samfunnsfagleg metode er openheit, systemikk, grundigheit og dokumentasjon. Ved å nytte slik metode kan ein underbyggje ein påstand eller komme til ny kunnskap.»
- ^ Mario Bunge (1979). A world of systems. Dordrecht; Boston: Reidel, p. 1.