Stormaskin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Stormaskin er et uttrykk som stammer fra datamaskinens utvikling rundt 1970. På denne tiden ble det nødvendig å skilne mellom de tradisjonelle store «hovedmaskinene» og de nye mindre og billigere minidatamaskinene.

Da de første egentlige datamaskiner dukket opp midt i 1960-årene, var de så dyre og store at man ikke kunne gi en maskin til hver bruker. I stedet plasserte man en datamaskin sentralt, og lot de enkelte brukerne arbeide opp mot denne via en terminal. Terminalen var en «dum» skjerm- og tastaturløsning som ga brukeren adgang til ressursene på stormaskinen.

Ordet stormaskin brukes i dag om store tjenerne, teknikken er på ingen måte død. Nye begreper som tynne klienter bygger på de samme tanker om deling av felles regnekraft, men brukergrensesnittene og prosessorkapasiteten er i all hovedsak forbedret betraktelig med årene.

Det er fordeler og ulemper ved å dele en sentral maskin. Fordelene er blant andre administrative og driftsmessige. Det er også enklere å sikre maskinen og lageret fysisk enn hvis data og maskiner er spredt, for eksempel i et kontorlandskap.