Støpeasfalt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Støpeasfalt består av bindemiddelet bitumen, tilslagsmaterialer som sand, graderte slitesterke, knuste steinmaterialer samt fyllstoff (vanligvis fint oppmalt kalkstein).

Sammensetningen gir en hulromsfri masse (porefri), som derved er vanntett. På grunn av støpeasfaltmassens sammensetning er det ferdige belegget også meget slitesterkt – spesielt overfor piggdekk. Støpeasfalt benyttes i første rekke i parkeringshus, på parkeringstak og/ eller trafikkarealer hvor kombinasjonen vanntetthet og slitestyrke er essensielle krav.

Støpeasfalt er en membranløsning som er benyttet på de fleste store parkeringshus i Norge, som på Trondheim lufthavn Værnes, Oslo lufthavn Gardermoen Torp lufthavn og Moss lufthavn Rygge.

Støpeasfalt som den formen vi kjenner i dag har vært brukt i Norge siden 1851, da det ble benyttet på terrassene på taket til Oscar Is lystslott på Bygdøy. Etter den tid er det brukt i kirker, bygårder parkeringareal og andre steder som trenger slitesterke dekker. I utlandet benyttes støpeasfalt også til andre dekketyper som tennisbaner, fuktmembraner på bad og svømmehaller, og som gulv. Den europeiske sentralbanken har benyttet støpeasfalt som er slipt og polert som gulv i sin resepsjon.

Støpeasfaltens tradisjoner i Norge som et kommersielt produkt strekker seg tilbake til 1920-tallet da Fjeldhammer Bruk ved Strømmen og Sigurd Hesselberg i Oslo startet opp med bitumenbaserte tetningsprodukter. Frem til 1970 drev Sigurd Hesselberg (Kolo Veidekke) Nodest (NCC Roads) og Fjeldhammer Bruk (Lemmikäinen) hver for seg med støpeasfalt membraner, og fuging av flyplasser, men etter 1970 startet de et selskap i fellesskap sammen ved navn AS SpesialDekker. NCC Roads AS, avd Spesial, er idag videreføringen av tidligere spesialdekker.