Sittehemning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sittehemning (også kalt nedsatt sitteevne, redusert sitteevne eller sitteproblemer[1]), er den mest primære funksjonshemning ved rygglidelser, bekkenproblemer og muskel- og skjelletlidelser generelt.

Rygglidelser og myofasciell smertesyndrom berører vanligvis ikke bare bevegelsesapparatet, men først og fremst evnen til å sitte. Enkelte kan sitte med ryggvennlige stoler, noen kan sitte for kortere perioder, andre kan ikke sitte i det hele tatt. Smerter forårsaker sittehemning ved at smertene blir så intense at sitting enten må begrenses eller fullstendig unngås. Sittehemning skaper store praktiske problemer for personer med rygglidelser. Samfunnet er innrettet på at folk skal sitte. Personer med alvorlig grad av sittehemning kan være avhengig av å bruke liggetralle for forflytning, og lider derfor også av bevegelseshemning. Rullestolbrukere med trykksår, kan også lide av sittehemning i ulik grad.

Sittehemning og universell utforming[rediger | rediger kilde]

Sittehemning er en lite kjent type funksjonshemning. Utredningen «Likeverd og tilgjengelighet» i NOU 2005:8 omtaler ikke sittehemning. Begrepet «sittehemning» ble nevnt for første gang i et offentlig dokument i lovforarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jfr. Ot.prp.nr.44 (2007-2008) punkt 9.4.8.2. Disse forarbeidene er en viktig rettskilde ved fortolkning av loven. Det ble her uttalt: «Departementet viser til at diagnoser innenfor autismespekteret og sittehemminger er omfattet av begrepet nedsatt funksjonsevne».[2]

Deltasenteret er statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Målet er ifølge websiden deres; «..deltakelse og tilgjengelighet for alle, uavhengig av funksjonsevne». Sittehemning er imidlertid ikke nevnt til tross for at andre typer nedsatt funksjonsevne er beskrevet i detalj.[3]

Ifølge samferdselsministeren har luftfarten lenge vært et forbilde på området universell utforming.[4] Avinors forum for tilgjengelighet til flyreiser har utarbeidet brosjyren «Kvalitetsplan for hele flyreisen». Avinors brosjyre inndeler funksjonshemmede i 3 hovedgrupper: Bevegelseshemmede, orienteringshemmede og miljøhemmede. Sittehemmede er ikke omtalt.[5]

Gode sitte- og liggemuligheter for sittehemmede er en del av tilgjengeligheten[6] for denne gruppen funksjonshemmede. Benker og ryggvennlige stoler vil derfor være en del av "universell utforming" for gruppen sittehemmede.[7] Med universell utforming menes det forhold at produkter, bygninger og omgivelsene for øvrig kan brukes eller er tilgjengelige for så mange mennesker som mulig, uavhengig av brukernes ferdighetsnivå og uten at det forutsettes spesialtilpassede løsninger for enkelte.[8]

Plan- og bygningslovgivningen er et sentralt virkemiddel som skal sikre tilgjengelighet og bruk av bygninger for personer med nedsatt funksjonsevne. Forslag til ny Plan- og bygningslov nevner ikke sittehemning og omtaler heller ikke løsninger som er nødvendig for å sikre en bygnings brukbarhet for sittehemmede.[9]

Personer med rygglidelser utgjør ingen tallmessig liten eller marginal gruppe. Tvert i mot representerer rygglidelser den største enkeltårsak til langtidssykmelding og uføretrygd i NAVs statistikker.

Isolert gruppe personer[rediger | rediger kilde]

Personer med alvorlig nedsatt sitteevne er blant de mest isolerte personer med nedsatt funksjonsevne. Likevel er denne type funksjonsnedsettelse gjennomgående uteglemt i offentlige utredninger[10] og rapporter om nedsatt funksjonsevne og tilgjengelighet. I tillegg til å mangle offentlig omtale, er nedsatt sitteevne ofte en usynlig funksjonsnedsettelse for den enkelte. Dessuten er moderate ryggplager uten betydelig funksjonsnedsettelse svært utbredt i befolkningen. Disse forhold fører til at gruppen sittehemmede gjerne møter liten forståelse i samfunnet og er særlig utsatt for diskriminering.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]