Selvantenning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvantenning eller selvtenning er et teknisk uttrykk for antennelse av et stoff uten vesentlig tilførsel av varme eller gnister utenfra (selvoppvarming).[1][2]

Selvantennelse oppstår særlig i rom hvor det lagres porøst brennbart materiale, som svakt fuktig høy, kullstøv og løst papir eller pussegarn som er fuktet med tørrende oljer o.l. Langsom oksidasjon i materialet, enten forårsaket av bakterielle prosesser, som i fuktig høy, eller ved kjemiske reaksjoner, utvikler varme. Inne i materialet, der varmen ikke så lett unnslipper til omgivelsene, stiger temperaturen, og dette øker i sin tur hastigheten av oksidasjonen og derved varmeutviklingen. Temperaturen kan da komme opp i selvantennelsestemperaturen for materialet og det tar fyr.[1]

Selvantennelsestemperaturen er ikke en karakteristisk konstant for et materiale, men avhenger av forhold som trykk og blandingsforhold med oksygen.[1]

Selvantennelse må ikke forveksles med begrepet spontanantennelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]