Selvantennelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Selvantennelse eller selv(an)tenning er et teknisk uttrykk for antennelse av et stoff uten vesentlig tilførsel av varme eller gnister utenfra[1]. I norsk brannstatistikk oppgis dette som årsak til nærmere 50 branner årlig. Medregnes branntilløp og uoppklarte branner, blir antallet betydelig høyere. De fleste slike branner kan forebygges.[2].

Selvantennelse oppstår særlig i porøst brennbart materiale, svakt fuktig høy, kullstøv og tørrende oljer. Et kjent eksempel på det siste er filler eller stålull som har blitt brukt til påføring av kokt linolje. Langsom oksidasjon i materialet utvikler varme, og lettantennelige stoffer kan bli frigjort. Varmeutviklingen kan skyldes én eller flere av følgende faktorer:

  • bakterielle prosesser, som i fuktig høy
  • kjemiske reaksjoner, som i tørrende oljer
  • fysiske reaksjoner

Ofte skjer selvantennelsen ved at reaksjonen skjer inne i materialet, der varmen ikke så lett unnslipper til omgivelsene. Dermed stiger temperaturen, og dette øker i sin tur hastigheten av oksidasjonen og derved varmeutviklingen. Temperaturen kan da komme opp i selvantennelsestemperaturen for materialet, og det tar fyr.

Selvantennelsestemperaturen for et materiale avhenger av forhold som trykk, blandingsforhold med oksygen og – for faste stoffer – materialets form. For eksempel er pulver av metaller som aluminium og magnesium langt mer lettantennelig enn plater av det samme metallet.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

  • Tvistdotter, pussegarn, filler, stålull osv. med treoljeprodukter tilsatt tørrende oljer, f.eks. teakolje og linolje, er en vanlig årsak til selvantennelse. Oljen tørker ved at den opptar oksygen fra luften, under varmeutvikling. Dette kan skje i løpet av noen timer, men brannen kan også bryte ut etter flere uker.[3]
  • I fuktig høy og halm foregår bakteriell nedbrytning som fører til varmeutvikling. Høy og halm isolerer godt mot varmetap, så varmeutviklingen kan føre til at temperaturen når tennpunktet. En rekke låvebranner har oppstått på den måten. Brannen i Chicago 1871 oppstod trolig i en låve og ble aldri oppklart. Også i søppeldeponier forekommer branner på grunn av selvantennelse.
  • Fra myrer eller tørrlagte myrer utvikles av og til metanholdige gasser. Disse kan eksplodere eller ta fyr. Dette bidrog til f.eks. den uvanlig voldsomme Peshtigo-brannen i 1871.
  • Nitratfilm er en fotografisk film med cellulosenitrat som base og er ekstremt brennbar. På samme vis som krutt, bærer nitratfilmen med seg sitt eget oksygen til forbrenningen, og lar seg derfor ikke slukke med vann eller annen kvelning. Dette har en visst så lenge slik film har vært i produksjon. Selv om tennpunktet er lavt (ca. 150 °C), er den likevel ikke selvantennende i ugangspunktet. Men i årenes løp brytes den ned, og ødelagt nitratfilm kan selvantennes ved temperaturer ned til ca. 40 °C. Dette viste seg i 1949, da en uvanlig varm sommer i New York førte til en rekke branner hvor en hadde lagret nitratfilm.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://snl.no/selvantennelse
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 21. november 2014. 
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 21. november 2014. 
  4. ^ James W. Cummings: Spontaneous Ignition of Decomposing Cellulose Nitrate Film, March 1950 Journal Of SMPTE Volume 54;http://www.brianpritchard.com/spontaneous_ignition.htm